Blind humanisme og norsk kultur
Igjen har Afrika opplevd et nytt eksempel på villskap, vanstyre og vold. I
Liberia har borgerkrigen rast i årtier, med store flyktningestrømmer som
resultat. Igjen vil norske idealister stille opp og tilby flyktningene opphold
ivårt land, angivelig i humanitetens navn. Denne gang er det UDI-direktøren
som vil at norske lokalsamfunn bør gjøre en dugnad for å gi plass til flere
liberianere i sine lokalsamfunn.
Det er ingen tvil om at mange i Liberia lider. Spørsmålet er om velmenende
humanister egentlig forstår så mye av dynamikken bak de miserene som har ført
til dagens tilstand.
Etter at kolonistyrene ble avviklet har en rekke udugelige og korrupte ledere
hatt makten i disse landene. Istedenfor å satse på utdannelse, næringsutvikling
og en befolkningsstørrelse tilpasset naturgitte ressurser, har mange av dem
satset på egen makt og prestisje, og latt infrastrukturen forfalle. Helt ille
har det gått i land der naturgrunnlaget har vært begrenset, samtidig som
befolkningstallet har økt dramatisk. I flere områder får kvinnene fem til
seks barn hver, i gjennomsnitt. Humanistiske hjelpeorganisasjoner har gjort
sitt til at flest mulig av disse skal leve opp og formere seg videre.
Verst gikk det i Rwanda, der en befolkningsvekst ut over naturgrunnalget førte
til kamp på liv og død mellom rivaliserende stammer, og der innpå 800 000
ble massakrert. Dette kan vi lese mer om i en avhandling av den svenske
samfunnsforskeren Leif Ohlson, Environment, Scarcity and Conflict. A Study
of malthusian Concern, Gøteborg 1999.
Her gis det en realistisk innsikt i den tragiske sammenhengen mellom en blind
humanisme, som forutsetter at verden blir god bare vi er snille med flest
mulig enkeltindivider, og en ukontrollert befolkningsøkning med katastrofale
konsekvenser.
Men slik innsikt passer ikke inn i tankemønsteret til mange som ønsker å
framstå som gode humanister. Så får heller neste genersjon få plagene med
å ta inn over seg de økologiske rammene for menenskenes liv. (Men noen kan
jo begynne å lese f.eks. økologen Bredo Bernsens essay "Enken av
Sareptas krukke - eller økologiske rammer for menneskelig tilpasning" i
antologien Gode formål, gale følger?, Cappelen 2003.)