Historisk utfordring for norsk kultur


Pax forlag har nylig gitt ut et tre binds verk om innvandringen til Norge gjennom tusen år. Perspektivet til de forskjellige forfatterne er å forsøke å overbevise leserne om at innvandringen alltid har vært der, at den er noe normal, og at det alltid går bra til slutt.
Verkets hovedredaktør, historieprofessor Knut Kjeldstadli har latt seg intervjue i SV-organet Ny Tid. Her framstiller han innvandringen som et spørsmål om tilvenning. Han sier:

"Fortsatt synes mange nordmenn at nyankomne innvandrere er svært forskjellige, men så langt har vi vent oss til dem alle sammen.
- Se på jødene og katolikkene: - Det kan være nyttig å minne om at sentrale personer i den norske kirken på 1930-tallet anså katolske geistlige som "utenlandske propagandister", som stod "under et annet statsoverhode", nemlig Paven.. For ikke lenge siden var "degos" et mye brukt begrep om spaniere (som før het spanjoler), italienere og delvis franskmenn. Så kom det nye innvandrergrupper, og "pakkis" dukket opp som skjellsord. Nå er "degos" nesten ute av språket. Spørsmålet er om "pakkisene" har noen til å ta over, så å si, eller om de siste av de siste må regne med å bli en evig utgruppe.

Selv om det ikke skulle komme noen som overtok rollen som utstøtt, utdefinert, ekskludert, kan man godt se for oss at vi vender oss til dem. At vi redefinerer forholdet mellom "oss" og "dem". At vi synes andre likheter og forskjeller blir mer viktig enn hudfarge, matvaner og religion.

- Men nå er det ingen som trekker i tvil lojaliteten til en katolikk som Lars Roar Langslet, eller jødiske Jo Benkow, påpeker Knut Kjeldstadli. Fordi vi har dannet oss et nytt bilde av jøder og katolikker: Det er ikke slik at de er assimilert. De har ikke konvertert til kristen tro. Det er bare vi som ser dem annerledes. Eller nærmere bestemt "like".

[...]
Enkelte kom som høyt kvalifiserte fagarbeidere, andre fordi de hadde evne og vilje til enkelt arbeid, atter andre fordi de ikke kunne bli der de var. Enkelte av dem kjenner vi fortsatt til, de har beholdt mer eller mindre av sitt særpreg: Finlenderne - kvenene - som kom til Nord-Norge, jødene, romanifolket. Andre forsvant inn i "det norske": Horden av svensker som bosatte seg rundt Oslofjorden på 1800-tallet, for eksempel. De var så mange at selv i årene da nordmenn i hopetall søkte til Amerika - bare irlenderne lå foran Norge på lista over utvandringsland - opplevde Norge netto innvandring.
Spørsmålet som dukker opp for de fleste er nok likevel: Kan dette si oss noe om dagens situasjon. For ikke å snakke om morgendagen?
Avisen spør:
- Sammenliknet med andre grupper som har innvandret til Norge gjennom historien, skiller mange av dagens innvandrere seg ut gjennom tydelige, synlige forskjeller - som hudfarge. Påvirker ikke det i hvilken grad nordmenn vil inkludere "dem" i "oss"?
- Jo, og den nærmeste parallellen fra tidligere tider er innvandringen av øst-jøder. De hadde et utseende og klesdrakt som skilte seg ut. Sånn sett skiller afrikanere eller pakistanere seg mye fra svensker og tyskere. Men igjen er det springende punktet hvilken mening vi tilskriver dette utseendet. Det kan tenkes at det ikke blir den egenskapen som man først og fremst fester seg ved. Andre kjennetegn kan bli viktigere, sier Kjeldstadli, og viser til at man for hundre år siden var mest opptatt - når det gjaldt utseende - av kort- og langskaller: - Det var medlemmer av vitenskapsakademiet som fremmet disse teoriene, valgt inn på dette grunnlaget, fordi de mente det var seriøs forskning. Visse miljøer tilskrev altså skalleformen en ekstrem betydning.
Samtidig, mener Kjeldstadli, er det absolutt mulig at verken hudfarge, skalleform eller andre fysiske kjennetegn vil bli tillagt særlig vekt, men at andre klassifikasjonsformer legges til grunn. Han peker på en dreining i retning av at muslimer oppfattes som problematiske, mens for eksempel kristne afrikanere har fått høyere status.

- Dette er imidlertid bare en fornemmelse jeg har, men det ser ut til at det foregår en reklassifisering av afrikanerne på dette grunnlaget. De som får størst problemer, er da muslimske afrikanere, sier han.

- Det betyr vel også at vi kan se for oss at enkelte av dagens innvandrergrupper blir inkludert, mens andre fortsatt ekskluderes?
- Det kan absolutt tenkes, sier Kjeldstadli, og peker på at det allerede er betydelig forskjeller innvandrergruppene imellom: Arbeidsledigheten blant henholdsvis tamiler og somaliere kan tjene som eksempel. Samtidig mener historikeren at timing er svært viktig for hvorvidt innvandrerne blir inkludert: Opp gjennom historien har mange innvandrere kommet til Norge fordi deres kompetanse og/eller arbeidskraft har vært etterspurt. Flyktningene som har kommet de senere årene, derimot, har kommet av andre årsaker. Dermed kommer de helt uavhengig av om samfunnet de kommer til oppfatter at det er "behov" for dem.
Det, mener Kjeldstadli, gjelder også de litt "eldre" innvandrergruppene i dag - altså arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Blant enkelte av dem finnes også en "oss-mot-dem"-oppfatning overfor flyktningene: "Vi" var med å bygge landet, mens "de" bare kommer og krever.


I skjæringspunktene mellom assimilering, integrering, inkludering, å holde på eller gi opp eget særpreg, å akseptere eller ikke akseptere andres særpreg - og med innvandrergrupper som krysser grenser, ikke bare fysisk, men også i den forstand at de danner fellesskap med folk av samme opprinnelse i hjemlandet, i London, København og Paris, utfordres de klare grensene.
For mange av de som kom til Norge, og regnet med å vende hjem etter en stund, skyves returen ut i tid av et utall årsaker: Flyktninger som venter på at regimet skal falle, arbeidsinnvandrere som gror fast. Og økt velstand og kortere avstander - i reisetid - gjør det enklere å reise til det opprinnelige hjemlandet, ikke for godt, men på besøk. Og mange innvandrergrupper blir en del av en internasjonal eller europeisk diaspora, med bånd til byer over et stort antall land.
Dette, mener Knut Kjeldstadli, utfordrer hva vi mener med begreper som fellesskap og nasjonalstat. Og dermed berører han en sentral politisk debatt: Hva innebærer det å tilhøre en nasjon, et folk, et land.
Sosiologen Sigurd Skirbekk er blant dem i norsk debatt som har tatt til orde for en klassiker: Tanken om at en nasjon konstitueres av et felles opphav og felles myter. Som et motstykke står for eksempel den tyske filosofen Jürgen Habermas, som har tatt til orde for et radikalt annet syn: At alle som bor i og er statsborgere i en stat, må oppfattes som en del av nasjonalstaten.
Spørsmålet Knut Kjeldstadli reiser, er hvorvidt noen av disse innfallsvinklene er tilstrekkelige. For når befolkningene over et helt kontinent har kryssende og varierende relasjoner, må man spørre seg: Er det nok med ett statsborgerskap? Ett nasjonsmedlemskap?
- Men hva dette betyr statsrettslig, er ikke gitt, avslutter Knut Kjeldstadli.

Så langt SV-organet, som her bare gjengir mer utførlig det som har vært skrevet også i andre fora. Når NORSK KULTUR gjengir dette intervjuet relativt utførlig, er det for vise hva slags tankegang som dominerer på innvandrerliberalt hold: Spørsmålet om innvandrere vil bli akseptert som nordmenn, oppfattes her bare som et spørsmål om tilvenning - og om en foranderlig identitet.

Det som overses er for det første den store forskjellen mellom svensker og somaliere, og muligheten for at de skal integreres, for ikke å snakke om kulturforskjellen mellom protestantisme og katolisisme og mellom kristendom og islam.  De ser også helt bort fra motsetningen mellom sivilisasjonene og kampen mellom folkegrupper med ulik sivilisatorisk bakgrunn. Slik utviklingen er i dag, med eksplosiv folkeøkning i øst og fallende fødsler i vest, burde det være grunn til atskillig bekymring over den vestlige sivilisasjons fremtid. Men dette er et perspektiv som mange i etablerte posisjoner gjerne vil se bort ifra.


I en annen avis kunne vi tidligere i vår lese en helt annen vurdering av den framtid Norge har foran seg.
Den 15. mars hadde Dagbladet en helsides debatt-kronikk av anestesilege Zoria Mitic, med tittel: GÅR DET BRA TIL SLUTT ?, der hun tok et kraftig oppgjør med naiviteten til en del flerkulturelle journalister. Hun skrev:

"Det har gått særdeles bra for USA og Canada etter at blekeansiktene innvandret, men jeg tviler på at indianerne i reservatene deler denne oppfatningen. Indianerne som stammer fra Aztekerriket eller Inkariket i Sør-Amerika vil vel også være uenige. Likeledes zuluene i Sør-Afrika, aborginerne i Australis og maoriene i New Zealand. 

[...]
På 1800-talet var Norge i union med Sverige i nesten hundre år. Før den tid var det kongerike sammen med Danmark i over 400 år. At det svimet rundt en del svensker, dansker, og for den saks skyld nordmenn, i dette skandinaviske "fellesmarkedet" kan vel neppe kalles innvandring. Disse innvandrerne hadde samme religion, etnisk tilhørighet og nesten samme skikker, historie og språk. At det gikk bra til slutt burde man knapt forundre seg over.
[Šo]
Det som nå foregår er en folkevandring fra overbefolkede fattige land til Skandinavia og Europa. Fødselsoverskuddet og befolkningspresset er blitt så stort, spesielt i muslimske land, at vi opplever en folkevandring vi bare har sett en liten begynnelse av.

Kosovo kan tjene som en bedre parallell til det som er dagens realitet. Der har befolkningsflertallet variert mellom serbere og albanere opp gjennom tidene og med stadige konflikter. Religion, kultur, etnisk tilhørighet og skikker har vært forskjellige, og resultatet har ikke vært det "fargerike fellesskapet" som norske naivister tror er det naturlige.

Under 2. verdenskrig mistet 10,8 prosent av den serbiske befolkning livet, antakelig den største årelating noe europeisk folk hadde. Tito åpnet Kosovo etter krigen for 350-400 000 albanere. med et fødselsoverskudd på linje med mange muslimske land, ble befolkningen overveiende albansk. I dag er det bare seks prosent serbere tilbake (EUs UNMIK fra oktober 2002), og de lever i noen enklaver med internasjonal beskyttelse. Resten er flyktninger i Serbia og Montenegro.

Mitt anliggende er å påvise at når etnisk, kulturell og religiøs innvandring blir en maktfaktor i det samfunnet som tar imot innvandringen, så blir "det fargerike fellesskapet" konflikter om makt, og samfunnet en ustabil kruttønne.

Hovedspørsmålet dreier seg derfor ikke om fremmedfrykt og rasisme, men om hvor stor innvandring et samfunn kan tåle før det mister stabilitet og kontroll. 4,5 millioner nordmenn er ikke så mange. Hvor stor innvandring tåler dette samfunnet før livet i Norge blir svært annerledes enn det nordmenn er vant til ? Det er trist at all debatt om dette kveles av beskyldninger om fremmedhat og rasisme".


Jfr.: Går det bra til slutt ?
       Befolkningsendring - kulturendring

 

Tilbake til forsiden