Politisk tillit - et spørsmål om kultur

Valget 2003 ble preget av lav valgdeltakelse, til tross for, eller kanskje på grunn av, mye løyer og sirkus for å lokke folk til å vise engasjement for partiene.

Omtrent samtidig - 24. august 2003 - ble den offentlige maktutredningen, under ledelse av stastsviteren Øyvind Østerud, avsluttet. Her sies det blant annet at:
o Fire av fem voksne nordmenn sier seg helt eller delvis enige i at stortingsrepresentanter fort mister kontakten med alminnelige folk
o Tre av fire er helt eller delvis enige i at de som sitter på Stortinget ikke tar hensyn til det vanlige folk mener.
o Tre av fem sier seg helt eller delvis enig i at man aldri kan stole på at noe parti har tenkt å holde løftene sine.

Dette er alvorlige tall, og våre demokratisk valgte representanter burde gjøre noe med den mistilliten som disse holdningene gir uttrykk for. Så langt er nok de fleste enige. Men så spørs det hva politikerne bør gjøre for å heve tilliten til det politiske system.

En del synes å tro at det bare gjelder å være populær, trykke mange folk i hendene og "ikke ta seg selv så høytidelig" på scener i underholdningsprogrammer og andre steder der de blir sett av mange. - Dette er en medisin som erfaringsmessig har begrenset effekt. Det er bildet av politikere som ikke tar sitt kall alvorlig som fører til tvil på om de mener det alvorlig. Det var langt større respekt for politikere for et halvt århundre siden, i en tid da de fleste opptrådte langt mer alvorlig enn nå.

Noen som vil løse tillitskrisen ved å satse på flere konsulenter, som angivelig skulle være eksperter på kommunikasjon. Men profesjonell kommunikasjon uten et overbevisende budskap om hvordan viktige samfunnsutfordringer skal forstås og møtes, blir lett som en flott innpakning på et dårlig innhold.

Atter andre synes å tro at det bare gjelder å love flere goder, og å gi enda flere grupper enda flere rettigheter. - Det disse ikke ser, er at de omfattende rettigheter lett fører til misbruk, til et dyrt og overbyråkratisk system og også til en demoralisering i samfunnet. Flere kjente samfunnsforkere har hevdet at "rettigheter uten plikter" i det lange løp virker ødeleggende på solidariteten i samfunnet.

Det få synes å ville innse, er at de samfunnsbilder av utfordringer og svar som politikerne formidler, ikke helt treffer det folk daglig erfarer, men som de kanskje ikke helt klarer å sette inn i en større teoretisk sammenheng. - Utfordringer med klima og overbefolkning, med en økonomi som gjør folk stresset og arbeidsløse, med en kultur preget av livsidealer som ensidig dyrker lykke og varierende opplevelser, der rusbruk blir viktigste middel til å hanskes med motgang, med sexutnyttelse og familieoppløsning, med lave barnetall og vulgære idealer for den oppvoksende slekt, og med en stadig større andel innvandrere som forakter de innfødtes kultur og som mener seg berettiget til å overta stadig mer av det tidligere norske livsrom. Intet av dette får noe troverdig svar med gamle slagord om solidaritet og antirasisme eller om privatisering og toleranse.

Utfordringen til den politiske tillit mellom folk og ledelse har å gjøre med de samfunnsbilder som politikerne formidler til folk, for å vise deres forståelse for, og deres løsning av livsviktige utfordringer. Disse bildene har å gjøre med kultur - men da ikke kultur i betydningen opera og underholdningsindustri. Det er heller kulturforståelsen til gamle Edward B. Tylor politikerne burde forsøke å ta inn over seg: "Kultur, er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer".