Sviket fra "forskerne"
Vi er lært opp til å tro at forskere forteller sannheten, eller i alle fall
søker etter en mest mulig helhetlig og sannferdig fremstilling, så langt
deres metode og data rekker. For folk som har sett hvordan mange forskere
opptrer i praksis, ikke minst de som gir seg ut for å representere "de
svakeste blant oss", kan bildet av forskerfomidlingen fortone seg litt
annerledes. Mange forskere nøyer seg øyensynlig med å lage spørsmålsstillinger
og fortolkninger av svar som passer interessene til de klientene de ser det
som sin oppgave å være talsmenn for. Temaer og tolkninger som kunne komme på
tvers av de politisk korrekte oppfatninger, blir da i stor utstrekning unngått.
Når det er slik, burde våre myndigheter førsøkt å legge forholdene til
rette for at miljøer med forskjellige orientering kunne få rimelige
arbeidsvilkår, slik at motstående hypoteser og teorier kunne konfronteres og
bli prøvd ut mot hverandre. I stedet har myndighetene latt seg overtale til
å satse på sentralistiske forskermiljøer, med ett forskningsråd til å
forvalte alle offentlige midler til forskning i dette landet.
Ett av de feltene der ensidigheten i forskermiljøene har vært nokså
tydelige, er migrasjonsforskningen, eller forskningen omkring innvandrere og
deres form for tilpasning. Her har IMER-instituttet i Bergen, under ledelse av
svenske Yngve Lithman, fått en helt dominerende plass. Det kunne forutsies at
hans institutt ikke ville gå særlig langt inn i negative sider ved
innvandringen til landet, blant annet problematikken omkring arrangerte
ekteskap og kvinneundertrykkelse innad i de miljøene som, under toleransens
banner, har fått frihet til å dyrke sine egne kulturtradisjoner.
Det er ikke bare Hege Storhaug og hennes organisasjon Human Right Service
som har sett at denne form for flerkulturell toleranse tildekker mye
undertrykkelse (Jfr. Feminin Integrering, Kolofon forlag 2003 og
"Fra turistvisum til ekteskapsvisum" i Gode Formål - Gale Følger,
Cappelen forlag 2003). Også VGs medarbeider Hanne Skartveit hadde den 9.8.02
en skarp kommentarartikkel der hun blant annet skrev:
"Dagbladets spaltist Shabana Rehman er den siste tiden blitt utsatt
for de verste hersketeknikkene jeg kan huske å ha sett i norsk
samfunnsdebatt. Man kritiserer ikke sine norske medsøstre ustraffet Men
kanskje er det ikke mer enn hun måtte regne med. Hun har tross alt utfordret
makten.
Makten i denne sammenheng er ikke politikere og embetsverk. Makten er her
akademikere og venstreintellektuelle - de som i tiår etter tiår har fått
bestemme rammene for innvandrerdebatten. Det har vært dem mot Carl I. Hagen.
Alle som ikke har vært med den akademiske makteliten, har vært på Carl I.
Hagens parti. De er blitt stemplet som rasister. Det er ikke rart
samfunnsdebatten om disse spørsmålene har vært sørgelig vissen og
forflatet.
Her kommer Shabana Rehman inn og feier gulvet med dem som har fortiet
problemene i innvandrermiljøene i årevis. De som har visst om tvangsgifte og
omskjæring, om vold mot barna og undertrykking av kvinnene. De som har visst
- og ment at resten av Norge ikke har vært modne for den samme kunnskapen. De
har ment at slik kunnskap ville gjøre oss alle til rasister - derfor har de
tiet.
Forskere som er lønnet av oss, og som burde føle en forpliktelse til å
fortelle oss hva de finner ut, har sviktet sin oppgave som formidlere av
sannheten. Og mer alvorlig - de har sviktet de unge jentene og kvinnene som er
ofre for undertrykking, og de har sviktet barna som får juling.
Når disse tingene endelig kommer frem, er det ikke sosialantropologer og
andre som forteller om det. Det er de unge jentene selv, som står frem som
kronvitner med sine historier. Kadra, «Jeanette», Nadia og Saynab. Mange
sosialantropologer og andre gjør sitt beste for å bremse debatten - de
advarer mot hysteri og maner til sindighet. De våger riktignok ikke å gå
til direkte angrep på jentene. Det ville vært for grovt. Men de tar mediene,
som ifølge dem lager sensasjon av vanskelige spørsmål. {..}
Det ser ut til at forskerne glemmer at det faktisk er ungdommenes verden det
er snakk om. Det er de som vokser opp og lever i disse miljøene. Det er de
som er førstehåndskilder. Når de snakker, burde forskerne lytte. Men den
ydmykheten mangler dessverre mange av dem.
Professor og leder for IMER, sosialantropolog Yngve Lithman, avviser hele
problemstillingen. IMER er et av de største forskermiljøene i spørsmål om
innvandrerbarn og innvandrerungdom. Men lederen her kjenner ikke til forskning
på vold i innvandrerhjemmene. For øvrig mener han hele problemstillingen er
«intellektuelt uinteressant». Gjennomgangstonen er den samme blant alle de
forskerne jeg har snakket med. Hederlige unntak i denne sammenheng er de to
forskerne Inger Lise Lien og Unni Wikan. Men de er på den annen side
kontroversielle i sine egne fagmiljøer. De er ikke forsiktige nok. De tråkker
innvandrermiljøene på tærne. Det straffer seg."