Kultur uten sensur?

Av og til kan det være nødvendig å minne om at kultur opprinnelig betyr dyrking. Og dyrking betyr pløying, gjødsling, såing, luking og høsting.

Så kan vi spørre om det er rimelig å tenke seg at den åndskulturelle dyrking kan skje uten en slik innsats. Er det mulig å tenke seg en etisk, estetisk og episk dyrking uten at noe lukes vekk, uten at noe sensureres bort?

Med demokratiseringen av samfunnet har autoriteten over de sensurerende organer i kulturlivet gått fra en embetsstat og til folkevalgte organer. Men det har aldri vært en del av demokratiseringens program at folket skulle fratas retten til å fjerne påvirkning som den stemmeberettigede del av folket har ment var skadelig for sine barn, for den oppvoksende slekt.

Det sier mye om "samfunnets mentalhistoriske transformasjon", som direktør for statens filmtilsyn kaller det, når han den 1. oktober 2003, ved 90-års jubileet for Statens filmsensur, sier at nå skal alle filmer som har vært forbudt opp gjennom historien bli "frigitt". En frigivelse betyr i denne sammenhengen at alle som vil tjene penger på å framvise film skal få gjøre det, kinoenes kommersialisering er også en del av "samfunnets transformasjon".

Det bør understrekes at det ikke er en opplyst demokratiske folkeopinion som står bak dette kravet og "frigivelse". Heller ikke er det innsikten til eliter med kunnskap om hvordan film virker på publikum, som her har vært utslagsgivende. Utviklingen bestemmes gjerne av en kombinasjon mellom markedsliberalere, som kaller seg konservative, og kulturliberalere som kaller seg radikale.

Ut fra en liberal ideologi er det lett å argumentere for at all kulturpåvirkning bør være "fri". Ut fra innsikt i hvordan film kan virke forvirrende, fordummelse og forrående er det ikke lett å forsvare denne oppgivelse av en oppdragende kulturpåvirkning.

Tidligere biskop Per Lønning sa en gang at friheten har en stor fiende, og det er friheten selv. Det er fare for at samfunn som dyrker frihetens prinsipper så ukritisk som vi nå gjør, er med på å ødelegger flere av forutsetningene for at de frihetlige samfunn skal bevare de kvaliteter som har gjort disse samfunn til de kulturelt ledende.