Generasjonslojalitet og nasjonal kultur

NTB/NRK TekstTV kunne den 9.10.03 melde følgende:
"Fremtidens arbeidstakere må betale en stadig høyere regning for utbetalingene med pensjoner. Forpliktelsene økte med 180 mrd kroner bare fra 2002 til 2003.
Flere pensjonister som lever lengre og har opptjent bedre rettigheter, gjør at de samlede forpliktelsene Folketrygden har, i fremtiden er på 3700 mrd kroner.
Samtidig vil regjeringen bruke mer oljepenger enn noen gang neste år. Både leder for pensjonskomiteen APs Sigbjørn Johnsen og finansminister Per-Kristian Foss (H) er bekymret."

Det er gigantiske beløp som pressgrupper og popularitetssøkende politikere har lovet ut til sine velgere på vegne av fremtidige generasjoner av skattebetalere. I mange land, som ikke har olje og dessuten enda mindre kull av yngre mennesker, har dette ført til økonomisk krise. Løsningen synes for mange å være å heve pensjonsalderen, senke de årlige pensjonene, kreve over førti års arbeidstid for å gi fulle pensjonsrettigheter. Også reformer i retning av å privatisere helsetilbud og trygdeordninger diskuteres; fra statlig garanterte velferdsrettigheter til fonds, som betales inn i yrkesaktiv alder av de samme som på eldre år får nyte godt av fondene.

Det er bare et tidsspørsmål før også norsk politikk må tilpasse seg en virkelighet der oljefondet ikke kan brukes som en Sareptas krukke. Da må det utvilsomt settes flere krav til folk som skal motta trygder i en eller annen form. Dette vil være et nødvendig krav, ikke minst moralsk, når de trygdemottakende skal be de trygdeytende om mer penger. Men framfor alt vil vi da settes på en prøve når det gjelder nasjonal lojalitet, det vil si villighet til å yte noe for mennesker som vi ikke kjenner personlig, men bare som landsmenn. En sterk bevissthet om et norsk kulturfellesskap vil da kunne være gull verdt.