Norsk Kultur og politisk desinformasjon

Nylig kunne Dagsavisen i Oslo berette om to stortingsrepresentanter fra Høyre som angivelig hadde gått i konfrontasjon med statsråd Laila Dåvøy i Barne- og Familiedepartementet. Bakgrunnen skulle være at statsråden hadde tatt til orde for å prioritere ekteskap framfor andre former for samliv. Reaksjonen er oppsiktsvekkende av to grunner. For det første sier det noe om et kulturelt forfall i deler av Høyre dersom tillitsmenn i dette partiet ikke har så mye konservativ ballast at de kan se at ekteskapelige familier er en grunncelle i samfunnsdannelsen. Dessuten vitner reaksjonen - på vegne av "likestilling" og mot "diskriminering" - om et nokså kunnskapsfattig orienteringsgrunnlag blant folk som skal vedta lover for oss. Det finnes mye forskning om betydningen av to foreldre både for å opprettholde et nødvendig barnetall og for å gi størst mulig sikkerhet for barnas sosialisering inn i samfunnet. Uten slik kunnskap blir informasjon til desinformasjon.

NORSK KULTUR sendte for en tid siden en høringsuttalelse til Barne- og Familiedepartementet i forbindelse med forslaget om å la homofile få adopsjonsrettigheter. Det kan være andre enn departementet som kan ha nytte av å lese de argumentene som organisasjonen da la fram.


HER ER UTTALELSEN:

For halvannet år siden kunne vi lese følgende påstand i Aftenposten for 27.12.02, presentert som forskningsbasert viten: "Ny undersøkelse avliver gamle holdninger: Lesbiske par gir barna god oppvekst".

Journalist Anne Hafstad skrev videre i samme avis: "Tidligere undersøkelser viser at halvparten av den norske befolkning mener det vil skade barnet å vokse opp med to foreldre av samme kjønn som lever i samliv. En oppfatning den nye undersøkelsen ikke gir noe grunnlag for. Heller ikke internasjonal forskning gir grobunn for slike oppfatninger",

Bakgrunnen for Aftenpostens oppslag var påstander fra to personer som har skrevet hovedoppgave i psykologi ved Universitetet i Tromsø, der de hevdet å ha "kartlagt" 55 barns utvikling. 19 av disse levde sammen med to lesbiske voksne, 10 med enslig mor og 26 med heterofile foreldre, en del av disse med ny partner. Av de 19 var 11 født på et tidspunkt da moren levde i et heterofilt samliv, mens de resterende aldri hadde opplevd annet enn to lesbiske foreldre. Rundt halvparten av de totalt 19 barna hadde hyppig kontakt med biologisk far. 12 av 19 hadde et godt nettverk rundt seg, hvor også menn var representert.

Det må sies at dette er et lovlig tynt grunnlag for å gi et vitenskapelig belegg for hva som vil være de langsiktige virkninger av ufullstendige familier. Så synes det da heller ikke vitenskapelige vurderinger i vid mening som ligger bak det Aftenposten formidler. Dagen etter fulgte imidlertid Anne Hafstad opp med noe som kan likne kampanjejournalistikk for å få endret adopsjonsloven, slik at også homofile og lesbiske skulle kunne ta til seg barn.

Men det er ikke bare mistanke om sosialpolitiske motiver som gir grunn til skepsis mot Aftenpostens gjengivelser. Saken er i seg selv suspekt. Det virker rett og slett for urimelig å tro at familier basert på far og mor skulle være uten større betydning for barns oppvekst. Det er grunn til å spørre om det er sant at "internasjonal forskning" skulle ha påvist at foreldre av to kjønn ikke er gjennomgående bedre for barn enn enkjønnete foreldrefigurer.

Det finnes mange mulige målestokker for å vurdere hva som er best og hva som er dårligst når det gjelder barns oppvekst. En målestokk som er helt avgjørende for et samfunns framtid, er familieformenes betydningen for barnas disposisjoner til senere i livet å selv danne stabile familier. Det er mye som taler for at foreldrenes kjønn ikke bare er viktig for at gutter og jenter skal få rollemodeller knyttet til eget kjønn. Gutters kjønnsidentitet for sin utvikling til selv å bli  familiefedre er ikke bare avhengig av å ha møtt mannlige forbilder, men også av å ha identifisert seg med en mann som forholder seg på en helt spesiell måte til en bestemt kvinne. Tilsvarende for jenters kjønnsidentitet. For å få et forskningsmessig belegg for denne betydningen måtte forskere ha kunnet observere forskjeller mellom familiedannelsen til barn som i sin oppvekst levde sammen med to voksne av motsatt kjønn, med familiedannelsen til barn av foreldre av samme kjønn og til barn med bare en foreldrefigur. Slike data finnes ikke, rett og slett fordi fenomenet er for nytt til at vi kan sammenlikne større utvalg av forskjellige familieformer og av hva de fører med seg over tid.