Kostbar innavl blant innvandrere

Den danske avisen BT hadde mandag 10. november 2003 en artikkel om noen av følgene av den utbredte skikk med giftermål mellom søskenbarn blant innvandrere fra Orienten.

"Indavl koster millioner" skrev avisen på førsteside. Inne i avisen kunne vi lese at Innvandrerfamilier får 20 prosent flere handikappede barn enn danske par. Handikappene kunne dreie seg om hørselshemninger, misdannelser og mongoloid hjernestruktur.

Videre skrev avisen: "Når fetter og kusine får barn sammen, er det dobbelt så stor risiko for å få et handikappet barn - det koster kommunene dyrt. I København kommune er antallet handikappede barn steget med 100 prosent på 10 år".

Begrunnelsen for at foreldre velger ektefeller fra hjemlandet, og helst fra den nære slekt, er å få familiemedlemmer som de kan stole på, det vil si nye innvandrere som ikke blir for mye danske eller europeiske. Så får heller risikoen for misdannede barn tas med på kjøpet. De dumme danskene betaler så alikevel sosialutgiftene ved denne politikken.

Spørsmålet som vi bør stille er om det er særlig mye bedre i Norge. Camila Stoltenberg hadde et utspill om overrepresentasjon av funksjonshemninger for noen år siden, men hun ble taus etter at hennes bror ble statsminister. Andre innen helsepleien kan si mye på tomannshånd, men de våger sjelden å si noe offentlig. Kravet om yrkeslojalitet og frykten for å bli stemplet som diskriminerende, er stor.

I mens snakker fortsatt noen om at vi trenger de mange innvandrerne av hensyn til bemanningen av sosialtjenesten, men folkemeningen er at vi ikke trenger innvandrere. At vi allerede har langt flere arbeidsløse enn det antall mennesker denne tjenesten trenger, og at innvandrernes bidrag til sosialtjenesten stort sett ligger på klientsiden, det passer liksom ikke inn i det pollitisk korrekte.