Innvandrerregnskap - skilsmisseregnskap

For noen år siden var forslaget om et "invandrerregnskap" en varm politisk potet. Fr.p fremmet den gang et forslag om noe slikt - som en motvekt til all propagandaen om at "innvandringen lønner seg" - men ble møtt med kraftige protester. Et innvandrerregnskap, ble det sagt, var for det første helt umulig å lage. Dessuten ville det påføre innvandrerne dårlig samvittighet og vanskeliggjøre integreringen.

I inneværende statsbudsjett (St.prp. nr. 1 (2003-2004) kan vi likevel lese et slikt regnskap. Under kapitlene 520, 521, 522, 523 og 524 er det ført opp offentlige utgifter med behandling og etablering av innvandrerne i Norge. Disse utgiftene summerer seg, ifølge Statsbudsjettet for Kommunal- og regionaldepartementet, til kr. 5 864 236 000, altså nær innpå seks milliarder kroner. I tillegg kommer sosiale utgifter, syketrygd, uføretrygd, alderstrygd og utgifter med kriminalitet, politi, domsstoler og fengsler.

I høst (21.11..03) forslår stortingsrepresentant for Kr.F Dagrun Eriksen et skilsmisseregnskap, det vil si en oversikt over hvor mye samfunnet taper på en skilsmisseparaksis ved at 10 000 par hvert år skiller lag.

Forslaget må sies å være fornuftig, for å få en tilnærmet oversikt over hva fellesskapet må betale for at kulturliv, media og mange enkeltpersoner legger opp til en lettsindig livsførsel, som mange oppfatter som del av en moderne livsstil. Men, igjen møter forslag om offentlige regnskaper kraftig motbør. Og argumentene, de likner til forveksling de som vi hørte for ti år siden: !) Det er umulig å utarbeide et slikt regnskap. 2) Regnskapet vil kunne gi folk i en vanskelig livssitusjon dårlig samvittighet.

Arbeiderparetirepresentanter har vært mot begge typer av regnskaper. Det nye er at nå er det Frp som er i mot regnskap, mens KrF er for.

I en liberal stat burde skattebetalerne ha krav på å vite hva deres skattepenger går til. Men prinsippene får tydeligvis vike i partier som tenker mer på å tekkes potensielle velgergrupper enn på hva som gavner samfunnet.

Det finnes ingen "fri lunsj", som amerikanerne sier. De som tilpasser seg til en livsform som med stor sannsynlighet vil påføre skattebetalerne ekstra utgifter, de får tåle litt kritikk. Det gis ingen god moralsk begrunnelse for at ansvarlige mennesker skal påføres ekstra plager for at de mindre ansvarlige skal slippe å få dårlig samvittighet.

Spørsmålet om familiens stabilitet og om barns oppvekstvilkår er ikke bare en privatsak. Når en del politikere og journalister dels forsøker å latterliggjøre, dels moralisere mot kravet om kunnskaper på dette felt, kan slike utspill ses i forhold til en bredsinnet livsstil og til en smalsporet samfunnsideologi, som begrenser forståelsen av følgene av en slik livsstil.

I flere land er det gjort overslag over hva skilsmissene påfører samfunnet i økonomiske tap, i tillegg til de tap som vil følge av at flere barn kommer i risikosonen for kostbare avvik. Vårt Land for 22.11.03 refererer til direktør Penny Mansfield i den uavhengige britiske forskningsorganisasjonen One plus one som opplyser at et konservativt (moderat) engelsk overslag i 1994 endte opp med årlige utgifter på fem milliarder pund i året. Det kristne Family Matters Institute hevdet noen år senere at utgiftspostene måtte suppleres, og at en riktige sum ville være nærmere femten milliarder pund, eller omkring 160 miliarder kroner på en befolkning som er tolv ganger større enn den norske. Også irske og australske myndigheter har laget oversikter over hva skilsmissene koster samfunnet i økonomiske merutgifter.


Jfr.:  Dyr asylpolitikk - forteller den noe om norsk samtidskultur?
       Alkoholkulturen koster
       Skiller oss oftere enn før
      Familieforståelse og ideologisk forblinding
      Hvert fjerde barn bor med kun én forelder
     "Fød flere barn og vent med å bli pensjonist"
      Skilsmissebarn taper
     Det egoistiske samfunn - kan det overleve?
     Norsk Kultur og politisk desinformasjon