Intern vold mot innvandrerkvinner

Dagsavisen for  5.12.03 -ved Veslemøy Lode og Anbjørg Bakken - skriver:

"Ikke-vestlige innvandrerkvinner er dobbelt så ofte utsatt for vold i hjemmet som etnisk norske kvinner.
Leder Nita Kapoor og resten av kvinnevoldsutvalget ber justisminister Odd Einar Dørum bedre rettighetene til kvinner som opplever vold i nære relasjoner. Blant annet ber de om en ny lov mot psykisk vold.

I løpet av en vanlig helg er ikke-vestlige innvandrerkvinner like mye utsatt for vold i hjemmet som det vestlige menn er ute på byen. Det er dobbelt så mange registrerte tilfeller av vold mot ikke-vestlige innvandrerkvinner som av vestlige.
Det viser tall fra Statistisk sentralbyrås undersøkelse om voldsofre blant innvandrere og nordmenn. Undersøkelser viser også at de færreste innvandrerkvinner oppsøker hjelp.
I arbeidet med sin innstilling til justisminister Odd Einar Dørum, har Kvinnevoldsutvalget samlet en rekke erfaringer fra ulike organisasjoners og trossamfunns arbeide med vold mot kvinner som tilhører etniske minoriteter.

I tillegg til tallene fra politiets sentrale registreringssystem i 2001, viser tall fra krisesentersekretariatet at hele 32 til 35 prosent av krisesentrenes brukere er innvandrerkvinner. Krisesentersekretariatets leder, Tove Smaadahl, tror etnisk norske kvinner ofte har større nettverk og flere ressurser til å klare seg selv."


Samtidig kommer en melding fra Human Right Service i Oslo om at Hege Storhaugs  bok "FEMININ INTEGRERING - utfordringer i et fleretnisk samfunn" foreligger i ny og utvidet utgave.
Til omslagsfotoet på denne boka følger en tekst:

"- det første tvangsekteskapet i norsk samtid
Først i 1992 fikk norsk offentlighet kjennskap til at jenter og unge kvinner i Norge utsettes for et så alvorlig overgrep som tvangsekteskap. En 18 år gammel jente, født i Norge av pakistanske foreldre, stod frem i avisen Dagbladet (8.november 1992), og fortalte om hvordan ble lurt med på "ferie" til foreldrenes hjemlandsby nord i Pakistan og tvangsgiftet med tremenningen sin.

Han skulle endelig få sitt etterlengtede levende visum. Jenta gjorde alt som stod i hennes makt for å unnslippe, men da åtte mannlige familiemedlemmer mishandlet henne på det groveste og da en onkel trakk frem en pistol, resignerte hun og "aksepterte" giftermålet.

Etter vielsen klarte hun å unngå å bli voldtatt av "ektemannen" ved å hevde at hun menstruerte. 11 dager senere ble imidlertid det seksuelle presset så sterkt, at hun med livet som innsats flyktet. Som ved et under klarte hun å ta seg med buss til den norske ambassaden i Islamabad. Stasjonært norsk politi sørget for at hun ble sendt i trygghet tilbake til Norge der hun søkte tilflukt på et krisesenter. Fra krisesenteret kontaktet hun daværende journalist Hege Storhaug, nå informasjonsleder i Human Rights Service, fordi hun ville formidle sin erfaring til norsk offentlighet, i håp om at dette kunne hjelpe andre unge kvinner i samme situasjon. Hun visste godt at hun ikke var den eneste.

Den modige jenta gikk også til domstolen for å få erklært ekteskapet ugyldig. Som bevismaterial ble en video fra bryllupsfeiringen lagt frem (omslagfoto), og hun vant den historiske rettssaken.

Det norske Stortinget reagerte resolutt på jentas historie og vedtok et lovtillegg i ekteskapsloven, der det sies at tvangsekteskap er forbudt og har en øvre strafferamme på tre år. Mest sannsynlig har langt mer enn tusen unge norske kvinner og menn med innvandrerbakgrunn blitt tvangsgiftet siden temaet ble satt på den politiske dagsordenen. Men kun én person er dømt for denne særdeles alvorlige forbrytelsen.  "