Har vi plikt til å ta imot innvandrerne?
Når noen legger fram tall som viser at Norge har vært av de mest generøse
land til å ta imot innvandrere - i klar motstrid til folkeopinionen om
disse spørsmålene - så er det tre svar som pleier å gå igjen.
1) Det første er at Norge trenger innvandrerne, på grunn av eldrebølge og
sosiale oppgaver. Dette kan lett tilbakevises. Vi har mer enn nok
norske arbeidsløse, som ligger nærmere en kvalifikasjon til disse yrkene
enn de fleste vi kan få inn fra Asia og Afrika. Den første innvandrerbølgen
fra Pakistan på 1970-tallet kom ikke til Norge fordi vi trengte
arbeidskraft, men fordi de norske politikerene, i motsetning til de finske,
ikke skjønte situasjonen da pakistanerne dukket opp med turistvisum og
enveisbillett.
2) Det andre svaret går gjerne ut på at "Norge er et av verdens
rikeste land og at vi har moralsk plikt til å være generøse". Også
dette er misvisende. Den levestandard som vi har bygd opp gjennom
generasjoner er et resultat av norsk slit og innsats, og ikke noe vi uten
videre har moralsk plikt til å dele med folk som har vist mindre
selvdisisplin og arbeidsinnsats. Oljerikdommen er midlertidig, den står
ikke i forhold til Norges økologiske ressurser på langt sikt,og den kan
ikke danne grunnlag for generøsitet på vegne av framtidige generasjoner.
3) Det tredje svaret er at vi er forpliktet til å ta imot innvandrere på
grunn av bindende internasjonale avtaler. Også det er misvisende når det
gjelder det antallet som vi har tatt inne.- Kommunal- og
Regionaldepartementet, ved underdirektør Magne Holte og rådgiver Anita
Vardøy, har i et brev til hr. avd. Erik Gjems-Onstad av 24 september 2004
bekreftet dette. I brevet står det blant annet:
"Den viktigste internasjonale foirpliktelsen Norge har tatt på seg
overfor flyktninger, er FNs flyktningekonvensjon av 1951, samt protokollen
til denne av 1967. Flyktningekonvensjonen gir ikke noe folkerettslig krav på
asyl, men gir flyktninger visse former for vern i oppholdsstaten, bl.a. mot
utsendelse. Flyktingekonvensjonens formål er å ivareta flyktningers rett
til å utøve grunnleggende menneskerettigheter og friheter på linje med
andre mennesker. Foruten å definere når en person er flyktning, gir
konvensjonen bestemmelser om alminnelige forpliktelser flyktninger har
overfor oppholdslandet, flyktningers rettslige stilling i oppholdslandet,
deres ervervsmessige beskjeftigelse og velferdsordninger. Konvensjonene gir
ikke i seg selv en flyktning rett til statsboergerskap, men art. 34 slår
fast at hvis mulig skal oppholdslandet lette erverv av statsborgerskap for
flyktninger.
Norge er i tillegg bundet av mange gobale menneskerettskonvensjoner som pålegger
oss å respekterer menneskerettighetene til mennesker i Norge, uavhengig av
om de har norsk statsborgeskap eller ikke. De mest sentrale konvensjonene er
inntatt i menneskeretts-konvensjonen av 1999, og inkorporert i den
europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs to konvensjoner om hhv
sivile og politiske rettigheter og ølonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter, samt Barnekonvensjonen. Disse konvensjonene har bl.a.
bestemmelser som setter forbud mot diskriminering av utøvelse av
rettigheter og plikter i konvensjonene, se f.eks. EMK art. 14. For øvrig
har Norge tatt på seg forpliktelser overfor utlendinger som ikke er
flyktninger. EØS-avtalen, som bl.a. regulerer EØS-borgernes rett til fri
bevegelse, er et eksempel på dette."
Jfr. Slik begynte
det
Innvandrerne
- hvor mange er de ?
Naive
politikere, slu advokater og beregnende asylsøkere
Er
vi bundet av internasjonale avtaler ?