Kulturberikelse i praksis

Det har vært tradisjon i Norge at skoleklassene samles i den lokale kirke ved avslutning før jul. Ikke minst i Stavanger, det gamle misjonssenteret, har dette vært skikken.

Men i år kom det beskjed om at tradisjonen skulle brytes. Det var nå kommet så mange elever med fremmedkulturell bakgrunn i flere av klassene at den kristne juleavslutningen ikke uten videre ville samle alle. For at de fremmede ikke skulle utsettes for en kristen påvirkning i strid med deres tradisjoner, og for at de heller ikke skulle føle seg satt utenfor, ble det besluttet at kirkebesøket burde sløyfes for alle. I stedet skulle elevene gå gjennom noen gater med lysende lykter - et symbol som enhver kan legge den mening han vil i.

Slik fungerer altså den påståtte kulturberikelse fra frememdkulturelle innvandrere i praksis. Det skjer ikke så mye ved at de tilfører oss noe nytt og verdifullt, som ved at vi blir fratatt sentrale tradisjoner i vår egen kultur. - At Lars Gule i Humanetisk Forbund bruker det sterke innslaget av muslimske elever i Osloskolene som begrunnesle for et framstøt for helt å få fjernet det kristen innslaget i undervisningen, behøver ikke å forundre noen.


Omtrent samtidig med meldingen om den norske ettergivenheten, kom en artikkel på trykk i Aftenpostens SØNDAGsbilag ( 21.12.03) Her kunne Gunilla von Hall fortelle om sterk italiensk motstand mot et muslimsk forsøk på å få fjernet kristne markeringer i det katolske Italia. Den italienske muslim, Adel Smith, hadde gått rettens vei å få vekk krusifikser og kors fra skoler og offentlige bygninger. Men der italienske lærere mobiliserer til motstand mot forsøket på å avkristne deres land, later norske skolefolk til å være sløvet i politiske slagord om en altinkluderende skole. Forståelsen av hva en kultur er, og av hva som hoder den sammen, synes på dette hold å være svært grunn.