Hijab - og norsk kultur

Etter det franske lovforbudet mot å bære demonstrative religiøse symboler i skolesammenheng, er også bruken av det muslimske hodeplagget "hijab" blitt diskutert i vårt land.

Aller først bør det her understrekes at Norge har helt andre tradisjoner enn Frankrike når det gjelder forholdet mellom stat og religion. Etter Grunnloven er den lutherske kirke i Norge en statskirke. Det er i Norge langt lettere å begrunne den kulturelle sammenheng mellom kristen tro og etikk og de oppfatninger om menneskets særstilling som kjennetegner europeisk sivilisasjon, enn det er i en fransk sammenheng, preget av anstrengte proklamasjoner om at staten skal være sekulær og nøytral, hva den selvfølgelig ikke er.

Norsk kultur har sine kleskoder, liksom alle andre kulturer. Det er ingensteds ansett som likegyldig hvordan man kler seg i forskjellige situasjoner. - Bare de kulturelt uvitende kan pludre i vei om "toleranse" som eneste ideal, når det gjelder våre holdninger til hva folk kan ikle seg og forbli respektert. Flere av de som snakker over seg om frihet for alle, viser for øvrig i sine klesvalg at de selv er slavemessig avhengig av hva moten måtte diktere dem.

Ut fra norske normer er folk nokså frie til å kle seg som de vil innefor husets vegger, skjønt det vil bli folkesnakk hvis noen sprader nakne foran vinduer som andre kan se gjennom.

Når vi beveger oss ut blant folk, forventes det at vi holder en del standarder for anstendig påkledning. Men vanligvis har vi her et ganske stort spillerom for personlig smak.

Når vi opptrer i veldefinerte sosiale sammenhenger, blir signaleffekten av våre klesvalg større, og valgfriheten tilsvarende mindre. Hvis vi opptrer som elev, som organisasjonsmedlem, som klient eller som kunde, forventes det at vi kler oss på en måte som viser respekt for de vi skal samhandle med.

Hvis vi opptrer på vegne av en institusjon, for eksempel som betalt yrkesutøver, begrenses den akseptable valgfrihet ytterligere. Politi, offiserer og tjenetepersonale for etater som post og jernbane forventes å bære uniform. Det forventes vanligvis ikke av lærere, ekspeditører, funksjonærer og fagarbeidere. Men, det er en sjef eller et styre som angir rammene for friheten, selv om en fagforening vil ha rett til å gjøre innvendinger dersom det fattes urimelige beslutninger.

Dette er norsk virkelighet, som vi alle må tilpasse oss til. Dette er de rammer som også personer som vil gå med hijab, eller turban, må tilpasse seg til. Det som er akseptabelt privat, og også på gater og veier, busser og baner, er ikke uten videre akseptabelt i mer spesifikke rollesammenhenger. Og det som måtte være akseptabelt for en elev, er ikke uten videre akseptabelt for en lærer, den som skal representerer en institusjon som formidler norsk kultur.

Grad av toleranse overfor et plagg som "hijab" vil måtte avhenge av hva dette plagget står for. Er det muslimsk religiøst symbol, som symboliserer avstand til kristen kultur? Er det et tegn på arabisk-orientalsk lojalitet, som uttrykker svak tilknytning til det norske og vestlige samfunn? Er det uttrykk for et kvinneideal som demonstrerer avstand til en del vestlige kvinnemodeller, som i senere tid er blitt preget av en navlesbekuende sexfiksering?

Det hadde vært en fordel om det ble klarlagt hva klesplagget uttrykte, i en norsk sammenheng - her er det uttrykk for en form for opposisjon, og ikke bare for stedets skikk og bruk. Dersom dette spørsmålet var blitt klarlagt, hadde det ikke bare vært lettere å ta stilling til hva som måtte være en akseptable bruk av dette plagget. Da ville vi kanskje også kunne fått et mer realistisk bilde av hvordan mange innvandrere, eller kolonister, ser på sin rolle i det norske samfunnet.