Skulk og skandale

Aftenposten, ved Lars Kluge, skriver den 4.1.04:
Elever som er født i utlandet, har dobbelt så mye fravær som etnisk norske elever. I få andre land er forskjellene så store.

15-årige innvandrerelever faller ut av skolen. En OECD-undersøkelse viser at Norge er dårligst i å dempe forskjeller mellom innvandrerungdoms og andre ungdommers tilknytning til skolen. Elevene ble spurt hvor mye fravær de hadde hatt de siste to ukene, og hvor ofte de hadde kommet for sent.

Forskjellene i fravær mellom ulike elevgrupper er imidlertid spesielt store i Norge. Dette stemmer med tidligere analyser av disse såkalte PISA-undersøkelsene. De viser at det også er store faglige forskjeller mellom elever i Norge. Antagelsen har vært at norsk skole utjevner forskjeller. Så viser det seg at det er tvert om, når vi sammenligner med andre land. Tallene som nå legges frem, viser at dette ikke bare gjelder faglige prestasjoner, men også fravær.

Det er ikke bare i integrering av innvandrerelever, at Norge kommer dårlig ut. Elever med lav sosial bakgrunn er ikke mer borte enn andre barn. Men de opplever en mye svakere tilhørighet. De føler seg utenfor, har vanskelig for å få venner, har ofte ikke lyst til å gå på skolen, og de kjeder seg. Bare seks andre land er like dårlige som Norge til å integrere barn med lav sosial status. Disse er Ungarn, Island, Luxembourg, Polen, Portugal og USA. I Norge, og i disse seks landene, har barn med svak sosial bakgrunn mer enn 50 prosent økt risiko for å ha en dårlig tilknytning til skolen.

- Hvorfor er Norge så dårlig til å integrere elever med utenlandsk bakgrunn, statssekretær Helge Ole Bergesen?
- Det vet vi ikke. Heller ikke denne undersøkelsen sier noe om årsakene. Men vi vet av tidligere undersøkelser at vi ikke er flinke nok til å tilpasse opplæringen til den enkelte elev. Her har vi en lang vei å gå, sier Bergesen (h).

- Vil skoler med mange innvandrerelever få mer penger?
-Nei. Vi bruker allerede nesten 700 millioner på blant annet norskundervisning for disse elevene. Men vi har et forslag om at kommunene kan bruke disse pengene på en friere måte. For eksempel ved å gi norskundervisning i barnehagen istedenfor i skolen. Men pengene skal fortsatt være øremerket innvandrerelever, sier Bergesen.

Kommentar: Nei, det er nok ikke penger det har stått på - tre kvart milliard kroner i året for å lære innvandrerne et brukbart norsk, er mer enn nok. Det er realisme som har manglet i den norske innvandringspolitikken. En realistisk integrering forutsetter at de som kommer til et land lærer seg landets kultur. For å få motivasjon for en slik læring er det nødvendig med både belønning og straff, de som vil tilpasse seg landets kultur må med andre ord behandles annerledes enn de som ikke vil - det må med andre ord gjøres forskjell, det må "diskrimineres". Dessuten er det grenser for hvor mange fremmede et folk kan ta imot uten at det går ut over oppslutningen om egen kultur, og det som gjør et folk til et folk.

Den manglende realisme hos våre myndigheter henger sammen med en overfladisk kulturforståelse i toneangivende kretser. Myndighetene har vært alt for ensidige i å lytte på råd fra politiserende konsulenter og talsmenn for spesielle intereseorganisajoner. Hverken IMER i Bergen, SSB og NOVA i Oslo, eller Norsk Forskningsråd har vært bemannet med folk som kunne gitt politikerne en dypere forståelse av hva slags kulturkonflikter vi her står overfor. Så er det gått prestisje i ikke å innrømme feil, men heller pøse på med mer penger på tiltak med tvilsom virkning.

Når politikerne forstår at de ikke har kontroll, blir de lett desperate. Det spørs om ikke kommunalminsterens siste utspill om en altomfattende antidiskrimineringslov er et eksempel på slik desperasjon. Ut fra avismeldingene å dømme ønsker hun at det både offentlig og privat skal bli forbudt å gjøre forskjell på nordmenn og andre, alle kulturer og religioner skal sidestilles. På toppen av det hele skal bevisbyrden legges på de som anklages for diskriminering, ikke på anklagerne. Velorganiserte kolonister vil dermed kunne bruke loven til å presse de innfødt ut fra posisjoner i arbeidsliv og boområder, i organisasjoner og kulturliv. Vi kan her risikere de helt store skandaler

Det finnes i våre dager mye internasjonal forskning som peker i andre forklaringer og sammenhenger enn de som myndighetens konsulenter har villet fremheve. Snart burde noen politikere manne seg opp til å kreve andre rådgivere enn de som hittil har fått bestemme retningslinjene for norsk innvandringspolitikk.