Når kulturforskjeller fornektes

Lenge har elevene i norsk barneskole sunget sangen med refrenget "... noe er forskjellig, men det er utenpå". Alle som har hatt litt kjennskapn til fremmede kulturer, vet at dette er ønsketenkning og falsk lære. Dersom noen som kommer utenfra skulle bli tilnærmet lik de norsk, måtte de lære norsk kultur - i den grad en kultur kan læres på skolebenken. Å tro at problemene med kulturforskjellene kan overvinnes bare "lærebøkene gjenspeiler det flerkulturelle samfunn", er uttrykk for en annen type håpløs naivitet.

Norske skolefolk har hittil vært gjennomgående altfor redde for ikke å være politisk korrekte og for å komme med utspill som kan støte noen. Dermed har de sviktet sin oppgave som formidlere av en norsk kultur i dybden, og veket unna programmer om at forståelse for norsk kultur er viktigere i dag enn noen gang tidligere.

Enda farligere enn å snakke om kulturforskjeller, er det tydeligvis å snakke om etniske forskjeller. Hovedartikkelen i desembernummeret 2003 av det anerkjente amerikansk tidsskriftet Scientific American, "Does races exist?", er garantert tabu i de fleste norske skoler.

Denne omgåelsen av problemene har ikke løst noe som helst. Om dette skriver WERA HELSTRØM i Dagsavisen 18. 01. 2004:

"Likhetsidealet i den norske skolen fører til at lærere legger lokk på forskjeller mellom elevene. Slik lærer elevene at etnisk ulikhet er en farlig greie som må forties, konkluderer forsker Marie Louise Seeberg i rapporten «Å håndtere forskjellighet: To skoler, to klasserom».

Det er vanskelig å bli oppfattet som likeverdig i Norge hvis man ikke er, eller iallfall prøver å være, mest mulig lik majoriteten, sier forsker Marie Louise Seeberg ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring
- Norske lærere vet ikke hvordan de skal takle at elever har forskjellig bakgrunn. Derfor later de som om forskjellene ikke har noen betydning i det daglige. Det hevder dr.polit. Marie Louise Seeberg, som i sin antropologiske studie har sammenlignet to skoleklasser, en i Norge og en i Nederland, for å se hvordan barn lærer å håndtere ulikhet i skolen.

- Det er veldig få lærere i den norske skolen som ikke er etnisk norske og hvite. Og de jeg har snakket med er veldig usikre på hvordan de skal håndtere forskjeller mellom elevene. De er redde for å provosere eller tråkke noen på tærne, sier Seeberg.
Mens etnisk ulikhet og andre forskjeller mellom elever i Nederland anses som det normale og åpent diskuteres i klasserommet, har Seeberg funnet at verken læreplan, skolebøker eller undervisning i Norge åpner for å snakke om forskjeller mellom folk. Og det til tross for at dagens unge vokser opp med et større kulturelt mangfold enn noen gang før.
..
Hvis en elev spør hvorfor en annen elev har så rare klær, hysjer gjerne læreren på eleven og sier at det ikke er pent å spørre om slikt, i stedet for å oppfordre elevene til å snakke om forskjellige klesvaner. I dette ligger den en tanke om at alt skal være så veldig likt, noe det jo egentlig ikke er, sier Seeberg.

Likhetsidealet i den norske skolen fører til at kulturelle ulikheter ikke kan håndteres uten at de «oversettes» til en form for lokale forskjeller som passer inn i en nasjonal identitet.
Dermed blir klesdrakten Shalwar Kamiz (vid bukse og kjortel) gjerne kalt for Tøyen-bunad, og den muslimske høytiden idd går for å være en slags julefeiring.