En utfordring for Kirke og KrF

Uke 14 i 2004, uka før påske, trykte avisene resultatet av flere meningsmålinger som burde føre til betenkeligheter hos mange, ikke minst i statsministerens parti.

En meningsmåling, gjengitt i Vårt Land 3. april, ville ha det til at KrF var det stortingsparti som flest velgere hadde et negativt forhold til. Avisen skrev at på sju år hadde KrF gått fra å være folkets favoritt til å bi det minst populære parti på Stortinget. Mens bare en av ti likte partiet "svært dårlig", i 1997, var tallene nå, ifølge MMI, fire av ti.

En annen meningsmåling, gjengitt på førstesiden Aftenposten på selveste Palmesøndag, ville ha det til at flertallet av nordmenn for første gang i historisk tid ikke lenger trodde på Gud. Grunnlaget for Aftenpostens overskrift - og TV2s tekstoverskrift om "fåtall kristne" - var svarfordelingen på en spørreundersøkelse som meningsmålerinstituttet Opinion hadde gjort for Aftenposten. Her var folk bedt om å svare ja eller nei på spørsmålet "Oppfatter du deg selv som kristen, det vil si ut fra din egen oppfatning av hva det vil si å være kristen?" 47 svarte altså ja på det spørsmålet, 49 pst nei. Fire prosent var usikre på hva de skulle svare. I mange miljøer kan det siste svaret være forståelig nok. Ikke minst i media har uttrykket "de kristne" i lengre tid vært brukt for å betegne regelmessige kirkegjengere og folk med en bestemt livsstil, avvikende fra det mediafolket står for. - Dersom spørsmålet hadde vært formulert annerledes, for eksempel: "Tenker du over at du tilhører en kristen kulturkrets?", ville svarfordelingen utvilsomt blitt annerledes. Det ville den også ha blitt dersom Opinion bare hadde spurt etniske nordmenn om deres kristne tilknytning.

Men på tross av denne type forbehold, og det kan gjøres flere, så er det ikke til å komme fra at både KrF og Kirken har seilt i motvind i senere år.

For enkelte kan det synes merkelig at den kristne oppslutning skulle bli mindre i tiåret etter at kristendommens argeste politiserte motstander i forrige århundre, den ateistiske kommunismen, hadde lidd sitt største nederlag. Svaret er at kristen tro, kultur og politikk også har hatt andre motstandere enn marxistene. Også liberale talsmenn har villet redusere den kristne innflytelse over samfunnslivet, først og fremst ved å privatisere alle religiøse spørsmål, og å kalle det for en nøytral og tolerant politikk. I praksis har liberal politikk gått ut på å ville kategorisere alle metafysiske religioner som sidestilte tilbud, og å gjøre FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 til en obligatorisk tro for alle. Liberal kultur har gått ut på å dyrke toleranse for alle former for individuell utfoldelse, noe som i praksis har endt i en underholdningsindustri preget av eskapisme, ironisering og raljering over mange former for livsalvor, og ikke minst overfor kristen tro.

Muslimske innvandrere har særlig reagert på en del av den vestlig "ungdomskultur", preget av motejag, sex-sjekking og raveparties, og sett disse uvtalg av vestlig liberal kultur som uttrykk for amoralsk dekadense, og som en grunn til å holde egne ungdommer lengst mulig borte fra disse miljøene. Med sine familiemønstre og høyere barnetall regner de med å kunne nedstemme vestlige befolkningsgrupper, også med demokratiske midler, om ikke alt for mange år.

Det er her det store spørsmålet går til både Kirkens ledere og til KrFs ledere: Ser dere ikke hva som foregår rett foran nesen på dere? Ser dere ikke at en politikk som er ensidig tolket kristen kultur som nestekjærlighet med andre folk, fører til at egne folkegrupper taper, i tillegg til å være i strid med Bibelens ord? ( "Dersom nogen kom til eder og ikke fører denne lære (Kristi Lære), da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen" - Apostelen Johannes annet brev, 10 vers.)

På 90-tallet ble KrF, og Venstre, oppfattet som kjernen i det som ble kalt "innvadreropposisjonen" på Stortinget, og som gjorde alt for å forhindre innskrenkninger i innvandrernes adgang og rettigheter. Senere har innvandregruppene, det er registrert nærmere tusen av dem, fått direkte og indirekte støtte for sin virksomhet med disse partienes hjelp. Ingen tilsvarende støtte er blitt gitt til de som spesifikt vil forsvare norsk kultur.

Regjeringen Bondevik satte riktignok ned den såkalt Verdikommisjonen. Men etter sitt mandat og sin sammensetning kunne det forutsies at den bare ville komme med en del generelt humanistisk forsvar for frihet i alle former. Slik endte den da også. Her framkom ingen analyse av sammenhengen mellom kristen tro, vestlig kultur, samvittighetsbundet moral og de rettigheter av politisk art som har vært mulige innenfor denne sivilisasjon.

Det er flere grunner til at KrF møter motbør. Noen reagerer på politiske kompromisser med Høyre. Mediesituasjonen er en annen. Et kirkekritisk SV-parti er sterkt overrepresentert blant landets journalister. Dessuten: I forhold til folketallet har vi Europas sterkeste human-etiske organisasjon, med et klart anti-kristent program og med aktive medlemmer i mange posisjoner. Og liksom muslimenes og buddhistenes organisasjoner får også humanetikerne statsstøtte.

Men det er også mye av det KrF har gjort, og ikke har gjort, som vekker motvilje i kretser som ellers ville vært sympatiske til partiet. Mange ser med mistrøstighet på en skoleopplæring der den religiøse innføring i vår kultur er blitt redusert til et utbud av sidestilte "trosformer", et krav som humanetikere har kunnet fremme, under påskudd om å være inkluderende overfor elever med fremmed religiøs bakgrunn. En bevisst kristen opposisjon ville her ha sagt at alle som skal bli norske, må også forholde seg til norsk kultur, og her er kristen tro og etikk en viktig del.

Muslimene er flinke til å påpeke sammenhengen mellom tro, moral, ekteskap, fødselstall og en oppdragelse i lojalitet til tradisjonene. Vestlige kulturarbeider har vært mer opptatt av å framstille tro og moral som noe unge mennesker bør "velge selv", underforstått jo mer uengasjert man velger, dess mer uavhengig er man.

Spørsmålet bør snart stilles om kristne politikere skal la muslimene være alene med sitt program for å vinne en sivilisasjonskamp?