Den
islamske slavetradisjon
Europarådet har anbefalt medlemslandene å formidle et sannere bilde av den
islamske kultur enn mye av det som kommer fram i mediene. Med sin
forveksling av humanistisk ønsketenkning og historisk realisme hadde nok Europarådets
medlemmer i denne forbindelse først fremst ønsket seg fortellinger om morernes
bevaring av antikke skriftstykker. Men det er også andre sider ved islamsk
inspirerte tradisjoner som ikke er kommet fram i medier, skolepensa og
politiske taler.
Arabernes slavetrafikk er en av disse tradisjonene. I politisk korrekte
lærebøker, de som er tilpasset politikernes ønsketenkning, er det
europeernes slavetrafikk som framstilles som enestående. At europeiske
handelsmenn i tre hundre år kjøpte slaver av afrikanske slaveselgere og
solgte dem til amerikanske oppkjøpere, er riktig nok. Det er beregnet at
rundt ti millioner afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet i denne
trafikken, ca tredjeparten på britiske skip. Det som ikke nevnes er at
araberne gjennom flere århundrer hadde kjøpt og røvet et enda større
antall afrikanske slaver. Historikeren Finn Fuglestad har i et par
artikler fra 1983 i Historisk Tidsskrift, bd. 62, påvist at franske
eksperter regner dette tallet for å ligge i nærheten av fjorten millioner.
(Jfr. Raymond Mauny: Les siècles obscure de l´Àfrique noir: histoire et
archeologie, Paris 1970.)
De arabiske islamistene nøyde seg ikke med å ta slaver sør for Sahara. De
røvet handelsskip og de drev også raids helt opp til Island (i 1627); noen
mener også at forsvinningen av den norrøne befolkning på Grønland må
ses i en slik sammenheng.
Aftenpostens søndagsbilag for 25. april 2004 kunne fortelle at mellom år
1500 og 1830 ble rundt en million europeere ble holdt som slaver eller
gisler i Afrika. Av disse var rundt 2000 nordiske, og kanskje så mye som
1000 norske. Norske sjøfolk var lenge overrepresentert på nordiske
handelsfartøyer i dette tidsrommet. "Å havne i Tyrkiet" var den
gang ansett som en skjebne verre enn forlis.
Det er Torbjørn Ødegaard som har bragt disse opplysningene frem for det
avislesende publikum. Han har støttet seg til brev og til flere
slavefortellinger fra den tid, blant annet til Lars Diderichs
"Sandferdige Fortællinger Om de Christnes ynkverdige Slaveri udi
barbariet" fra 1756.