Norge og Grand Prix-Europa.

Heller ikke i 2004 klarte Norge å vinne hjertene til det europeiske Grand Prix-publikummet. Vi ble igjen sist, med Island som nabo og med bare tre poeng fra Sverige.

Så kan vi spørre hvorfor. Skyldtes denne plasseringen at Norge gjør det dårligere enn de andre? Skyldes det mangel på "politiske allierte" i en avstemming der politisk opportunisme er mer enn tydelig, ikke minst blant nabolandene til Russland? Eller, skyldes det at norsk kultur er såpass forskjellig fra det som i dag preger Gran Prix-Europa at dette publikummet rett og slett ikke klarer å sette seg inn i deler av norsk og nordisk kultur?

Vi er redd mye av svaret ligger i de siste baner. Norge har i århundrer vært et land preget av relativt selvstendige bønder og fiskere, et land med sterk lokalkultur, etter hvert et land med motkulturer mot et sentralisert elitestyre i land der demokratiet har stått sterkt. Frihet for nordmenn har betydd frihet til å ha kontroll med sine omgivelser.

Dette er nokså forskjellige tradisjoner fra de som har preget land med et sterkt feydalvesen og med kulturlinjer som har gått ensidig ovenfra og ned. Etter hvert som både den gamle adelige og kirkelige autoritet er blitt svekket og mange av disse landene også har mistet sin seinere tiltro til totalitære politiske bevegelser, er de på mange måter blitt liggende forsvarsløse mot en ny og brutal kommersialisering, ikke minst gjennom industriell pop-kultur. For mange mennesker i disse landene er frihet kommet til å bety omtrent det samme som opplevelse av rus.

Selv der det tales om fred og frihet og om demokrati og deltakelse, er det ikke sikkert at menneskene i de forskjellige land legger det samme i ordene. Nordmenn bør ikke være alt for naive med å tro at andre alltid tenker som oss, selv om de bruker en del av de samme honnørordene.

Dersom Grand Prix- showet kan bli en påminnelse om dette, kan det komme noe nyttig ut av det.