Norsk kultur - sigøynerkultur?
Sigøynerne (taterne/ de
reisende/romanifolket) har i lang tid vært sett på med skepsis og frykt i
norske lokalsamfunn. Det var en alminnelig erfaring at sigøynerne ikke
ville integreres i det norske samfunn så lenge de ble oppdratt som sigøynere.
For noen generasjoner siden forsøkte myndighetene å ta barn vekk fra sigøynerfamiliene
for å få de til å integreres bedre. Dette er i våre dager blitt sett på
som tvang og brudd på menneskerettene. Forskjellene mellom sigøynere og
nordmenn er nå blitt forklart som et utslag av diskriminering fra
nordmennenes side. Mange er de radio- og fjernsynsprogrammer som har villet
vise sigøynere som er stolte av sin bakgrunn. Det er blitt talt om en stolt
sigøynerkultur som en del av det norske, og som noe vi burde tolerere for
å skape mer menneskelige forhold for sigøynerne.
Denne endrede politikken sier mye om gode ønsker og en endret ideologi
blant norske myndigheter. Men gir den samtidig uttrykk for en realistisk
holdning? Spørsmålet kan stilles etter en reportasje i Aftenpostens
aftennummer 13. juli. Under overskriften SIGØYNERBARNA INGEN KLARER Å
HJELPE skrive avisen blant annet:
"I Oslo bor det nærmere 450 sigøynere. I løpet av de tre første
månedene kom barnevernet i kontakt med fem sigøynerfamilier med i alt 16
barn.
31 ganger de siste åtte årene har politiet funnet sigøynerbarna blodige
og forslåtte. Sigøynerflokken er tatt for å stjele mat og etter hvert også
for ran. Barnevernet klarer ikke hjelpe dem, foreldrene vil ikke ha
innblanding"
Her er vi ved et hovedproblem når det gjelder barn av
minoritetsgrupperinger. Foreldrene vil ikke ha samarbeide med norske
myndigheter. Norske myndigheter er så opphengt i ideer om privatlivets fred
at de ikke kan gripe inn. Ofrene blir barna. Aftenposten gav et eksempel:
"En gutt hadde knapt fylt åtte år da han ble tatt av politiet første
gang. Et drøyt år senere ble han tatt på nytt, også da var han ute etter
å stjele mat. I mellomtiden var faren pågrepet for vold mot kona. Sommeren
etter var politiet der igjen, og da fant de barna forlatt i leiligheten,
uten mat og klær. En av de minste jentene var så skadet at hun måtte kjøres
til Ullevål sykehus for å få stanset blødning i underlivet. dette er
ikke et enkeltstående tilfelle"