Kampen for norsk råderett i Finnmark


En av de mest dramatiske episoder i de norske samers historie var oppstanden i Kautokeino i 1852, som endte med drap og henrettelser.  Dette har fått mange samtidige kommentatorer til å tale i velkjente vendinger om norsk nasjonalisme, intoleranse og fordommer mot samene, som vi dermed angiverlig skulle ha et både moralsk og økonomisk gjeldsforhold til.

På denne bakgrunn vil NORSK KULTUR videreformidle de bakgrunnsopplysninger som historikeren og fagbokforfatteren Rolf Rasch-Engh kom med i en kronikk i Aftenposten 29.juli 2004. Her forklarer han at den norske samepolitikken ble en del av viktige utenrikspolitiske vurderinger på 1800-tallet.  Arbeidet i Finnmark var en del av kampen for norsk råderett i området i forhold til Russlands. Norge kunne ikke den gang tillate seg å føre en politikk som viste vår mektige nabo i øst at vi ikke var herre i eget hus, skriver, ROLF RASCH-ENGH:


"FOR NOEN ÅR SIDEN kom det frem noen hodeskaller som skulle skrive seg fra de henrettede sameopprørere etter oppstanden i Kautokeino i 1852. Vi fikk en merkelig og uhørt kultdyrking. Den politiske situasjon frem til 1852 og senere ble derimot ikke berørt.

Etter Russlands overtagelse av Finland i 1809 dreide politikken i nordområdene seg om forholdene mellom Norge-Sverige og Russland-Finland. Dette overordnede perspektivet gjorde at norske myndigheter måtte reagere, og de reagerte hardt i 1852. Det var stormaktsinteresser som lå bak. Vi måtte vise til handlekraft i vår politikk.

En rekke av samene var kommet under innflytelse av botspredikanter, utsendt av den svensk-finske vekkelsesleder Lars Levi Læstadius. Vanryet kom da flokken til Aslak Hætta pinte i hjel lensmannen og handelsmannen, pisket kvinnene og mishandlet sognepresten. Da opprøret ble kjent, reagerte myndighetene umiddelbart. Kautokeino- området sorterte i 1850-årene militært under Trondhjemske infanteribrigade. 2. gevordne kompani var klart og ble sendt nordover. Ro ble gjenopprettet.

UNDER KRIMKRIGEN i årene kort etter (1853- 56) var det militære nærvær på Vardøhus festning vinteren 1854/55 på mer enn 220 mann. Den militære styrken var et speilbilde av den politiske situasjonen i Finnmark før og under Krimkrigen. Da vi i 1814 kom i union med Sverige, var det ikke fastslått noen fast grense mot Russland. Gjennom århundrer hadde et landområde på 250 kvadratmil sør for Varangerfjorden vært regnet som "fellesdistrikter" med en sparsom befolkning - 35 norske og 29 russiske familier i 1825.

Økonomisk betød disse landdistriktene heller ikke stort. Det var beitemark for russiske "skoltelapper" som nordmennene kalte dem, og innbyggerne i Vardø og Vadsø hentet trevirke og mose her. De få innbyggerne betalte skatt både til Russland og til Norge. Og hvert år reiste fogden i Øst-Finnmark opp til Malmis for å overrekke en protest til den russiske øverstkommanderende mot de friheter russerne hadde tillatt seg å gjøre i gamle norske skattland.

Da fogden unnlot å gjøre dette i 1816, 1819 og 1822, tok de russiske myndigheter det for gitt at nordmennene hadde gitt avkall på fellesdistriktene. De nektet soldatene fra Vardøhus å hugge ved langs Jakobselva. Og borgere fra Vardø og Vadsø på mosesanking ble truet. Samtidig klaget russerne på at nordmenn hadde krenket skoltesamene og at soldatene fra Vardøhus hadde skutt rein som tilhørte samene.

N OTER BLE OVERLEVERT i St. Petersburg fra utenriksdepartementet i Stockholm. Tsaren ga en russisk oberstløytnant Valerian Galjamin ordre om, sammen med en norsk offiser, å utføre grenseundersøkelser. Kong Carl Johan oppnevnte oberst Spørck, med major Meilænder som hjelper.

Året før hadde en særkomité behandlet saken i Stortinget. Galjamin gikk med på de norske forslag, men krevde at det sted hvor russerne hadde bygd en kirke for helgenene Boris og Gleb, av religiøse grunner måtte bli russisk. Tsar Aleksander ville akseptere forslaget, men døde før han hadde undertegnet. Nikolaj, som fulgte etter, krevde mer, men baron Palmstierna var en dyktig forhandler for Carl Johan i St.Petersburg. I mai 1826 ble overenskomsten undertegnet i St. Petersburg.


Det var en seier for Carl Johans utenrikspolitikk. Vi hadde fått faste grenser mot det mektige nabolandet, linjen var trukket etter de norske krav. Vi hadde firt i spørsmålet om Boris-Gleb, og dette var i ettertid klok politikk. Hadde kirken blitt flyttet eller kommet under norsk overhøyhet, hadde det stadig kommet klagemål fra den russiske befolkning i grensetraktene.

Likevel var russiske embedsmenn misfornøyde. Klagene kom fra generalguvernøren i Arkhangelsk. Den britiske visekonsul John Rice Crowe rapporterte fra Hammerfest til det britiske utenriksdepartement. Han fremhevet. at russerne kunne tenke seg å trenge frem til Varangerfjorden. Lord Palmerston, den britiske utenriksminister, merket seg saken.

CARL JOHAN var klar over at en spesiell situasjon kunne oppstå. Mellom Sverige og storhertugdømmet Finland var grensene slik at det gikk som en kile inn mellom Sverige og Norge mot Skibotndalen og Lyngenfjord. Carl Johan fryktet at et mulig russisk angrep mot Norge kunne bli ført frem her og foreslo for tsaren å overlate denne "isvinkel" til de forente riker. Planene førte til en mer anspent situasjon mellom rikene.

Finnmarksspørsmålet dukket opp alt året etter - i 1842. Russerne klaget over norske rein som gjorde skade. I 1847 ble klagene gjentatt, denne gang i en mer alvorlig form. I 1851 ble det ført forhandlinger i Stockholm. Russerne erklærte at storhertugdømmet Finland ikke lenger var bundet til den norsk-svenske grensetraktat av 1751.

Forhandlingene ble brutt i 1852, og grensesperringen satt i verk i det omfang den lot seg gjennomføre. Fremgangsmåten fra russernes side overfor Norge faller inn under den folkerettslige begrepsbetegnelse: En lite vennlig handling. Sverige-Norge sto derfor i et noe kjølig forhold til Russland da russernes ekspansjon sydover førte tsar Nikolaj inn i en krig med tyrkerne i oktober 1853.

Kong Oscar ønsket en felles nordisk nøytralitetspolitikk, noe han fikk. Den 27. mars 1854 utstedte vestmaktene sine krigserklæringer mot Russland. En engelsk-fransk flåte løp inn i Østersjøen. Bomarsund på Åland ble skutt sønder og sammen, og den engelsk-franske flåten seilte bort igjen. Kampplassen ble forlagt til Krim. Det russiske press på Norge-Sverige, falt bort.

D EN ENGELSKE GENERALKONSUL John Rice Crowe, nå i Christiania, mente at russerne ville besette Alta. Innbyggerne i Finnmark, mente britene, hadde ikke noe imot å komme under russisk overhøyhet.

Det var et slag mot Norges uavhengighet. Kong Oscar besøkte Norge for å vekke nordmenns interesse for Finnmarks betydning og truede stilling. - Det ble traktaten av 21. november 1854. Paragraf 1 sa at kongen av Norge og Sverige ikke måtte avstå noen del av området som hørte inn under den norske og svenske krone. Russland tapte Krimkrigen, trusselen østfra var borte. Den skulle komme frem igjen, mer pågående og aggressiv fra 1890-årene.

Rikene var kommet frem i rampelyset. Vi kunne se vår utsatte stilling. Vi fikk en ny orientering i svensk-norsk utenrikspolitikk.. Kursendringen skyldtes landets betydning i verdenspolitikken.

Derfor kunne ikke noe opprør finne sted i Finnmarkens amt, når russerne banket på fra øst. For å få et absolutt best resultat med de allierte - England og Frankrike - måtte det herske ro og orden på Nordkalotten. At styresmaktene kan vise til at de behersker området - at all uro kan fjernes, er av største betydning for et heldig resultat, for landet i den alvorlige situasjonen vi befant oss i i 1840- og 1850-årene i nord. "

Tilbake til forsiden