Er det en kristenplikt å øke antallet kvoteflyktinger?


Norge har i mange år vært et av de land som har tatt imot en stor andel asylsøkere og flyktinger, sett i forhold til landets folketall og ikke minst sett i forhold til landets langsiktige økologiske bæreevne til en økt befolkning. Dessuten er vi på statistikkens topp i relative bevilgninger til uhjelp og flyktinger. Da Norge i 1999 hadde en nettoinnvandring på 20 000 mennesker, var det bare to av 33 europeiske land som hadde en relativt større innvandring. (Jfr. Bredo Berntsen: "Norge er ingen ressursoase" s. 59 i antologien Gode formål - gale følger, Cappelen Akademisk forlag 2004.) Dette har skjedd til tross for at Norge ikke har koloniale synder å forsone, og landet allerede på 1970-talet ble sagt å ha passert det optimale antallet innbyggere. Siden den gang har landet tatt imot rundt en halv million innvandrere av forskjellig karakter.

Talsmenn for forskjellige innvandrergrupper, for Amnesty International og for diverse humanitære organisasjoner har hele tiden aksjonert for å få flere fremmede til landet - Deres argumentasjonen har monomant bestått i variasjoner over temaet: Norge er verdens rikeste land, derfor har vi plikt til stadig å ta imot folk som karakteriseres om "de svakeste blant oss". Dette har gitt mange en magefølelse av å representere det moralsk riktige, en følelse som har hindret motperspektiver fra å virke forstyrrende inn på deres vurderinger.

Politikere har ofte stått virkeligheten nærmere enn mange mediafolk. Sosialministeren har for eksempel fått en del rapporter om at integreringen av innvandrere ikke går så helt godt rundt om i lokalsamfunnene. Det kunne derfor ses som et uttrykk for realisme da fagstatsråden nylig frarådet å øke antallet kvoteflyktinger fra 750 til 1500 pr. år  framover, slik talsmenn for et tredje verden-dominert FN hadde ønsket. FN-moralen er her haltende - For igjen å sitere artikkelen til Bredo Berntsen: " Hvis vi ser på befolkningssituasjonen i tre sprang:  2000 - 2025 -2050, så sier de rene tall svært mye.  Egypt: 68 (millioner), 97 og 117.  Etiopia:  64, 98 og 159.  Tyrkia: 65, 89 og 103.  Pakistan: 141, 211 og 260.  Det kan ikke kalles moralsk av disse landenes kulturelle, politiske og religiøse eliter å la sin befolkning vokse uhemmet og så la overskuddet presses over til andre land."

Slike tanker har ikke affisert den nye nestlederen i minipartiet Venstre som, på tross av sin historie som et nasjonalt og et økologisk orientert parti, nå framstår som en ensidig pådriver for en både unasjonal og uøkologisk innvandring. Venstre presset statsminister Bondevik til å innta et mellomstandpunkt: Regjeringen ville ikke gå inn for øking av kvoteflyktinger nå, men etter 2006 håpet de å kunne foreta en økning.

Man skulle tro at dette var nok for innvandringsliberalerne. Men nei. Talsmenn for Amnesty fikk landets biskoper med seg i et opprop for at økningen av kvoteflyktinger skulle skje med en gang. Alt annet var tydeligvis umoralsk, og hvis vi forsto biskopene rett, også ukristelig.

En betenkelig side ved denne saken er at biskopene her uttaler seg om hva som bør være aktuell politikk i spørsmål som angår befolkningsutvikling, folkeforflytninger, dårlig integrasjon og praktisk regjeringssamarbeide, spørsmål der kirkens menn ikke er eksperter, og der de som lutheranere burde ha respektert den lutherske toregimentslære.
Men det er ikke bare når det gjelder politisk gangsyn at biskopenes opptreden virker merkelig. Også i forhold til sin rolle som kristendommens forsvarere i Norge virker de lite gjennomtenkte. De burde har tenkt på hva kristendommens forsvarere burde ta hensyn til, før de eventuelt rykket offentlig ut på kirkens vegne?

En kristendommens forsvarer burde for det første  kjenne sin Bibel - og da ikke bare fortellingen om den barmhjertige samaritan, som angår forpliktelser til å hjelpe trengende på stedet. Når det gjelder rett til innreise i kristne land, er nok andre skriftsteder mer sentrale. I Apostelen Johannes annet brev kan vi lese i vers 10 : "Dersom nogen kommer til eder og ikke fører denne lære (Kristi lære), da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen". (1930-talls oversettelsen)

For det andre skulle en kristendommens forsvarer ta hensyn til hva som kan gjøre det realistisk mulig å føre evangeliearbeid i landet. Kristendomsopplæringen i offentlige skoler har vært et avgjørende bindeledd mellom kirke og folk. Så lenge folket var homogent, kunne det med all rett sies at alle unge måtte lære kristendom for å forstå sin egen kulturelle bakgrunn. Men med en innvandring av åtti tusen muslimer pluss folk fra diverse andre religioner, blir det kulturelle argument for evangelisering underminert. Kirkens menn har her vært med på å vanskeliggjøre evangeliearbeid for kommende generasjoner.

Endelig skulle en kristendommens forsvarer være opptatt av det moralske miljø i landet. Innvandrere som begrenser sin moralske lojalitet til egen slekt og vennekrets, har ikke bidratt til å gjøre landet tryggere. Mange er de nordmenn som har fått sine liv ødelagt av "nye landsmenn" med gamle stammeoppfatninger om moral. På sikt vil denne utviklingen føre til tilstander som mange vil oppfatte som ukristelige.

Det sier noe om ensidigheten i innflytelsesrike miljøer i dette land, når slike tanker ikke når inn til ellers tenksomme mennesker.


Jfr.: Har vi plikt til å ta imot innvandrere?
      Én innvandrer i 1973 ble til 62 i 2003
      En dimensjon som tildekkes - befolkningsutviklingen
      Nordmenn drept av utlendinger

 

 

 

 

Tilbake til forsiden