Kompromitterende kritikk- kristen kultur?

I Juli 2004 har vi kunnet lese flere fortolkninger av professor Bernt Hagtvedt om sommerens store begivenhet i Bergen, der Carl I Hagen på et møte for Levende Ord kritiserte islamistenes bruk av barn som selvmordsbombere. Ifølge Hagtvedt var dette innlegget en kritikk av en hel verdensreligion og et helt folk, Dette ble karakterisert som et politisk selvmål av Cal I. Hagen: Nå er det ingen som lenger tør så mye som røre ved Hagen, hevdet Hagtvedt. Både norsk og svensk TV videreformidlet omgående Hagtvedts budskap.

Rent bortsett fra at Carl I Hagen flere ganger har presisert at det var voldelige fundamentalister han har kritisert, så er det noe patetisk over hele den unisone mediestormen mot Hagens angivelige fornærmelse av en hel religion. For hva har ikke de samme mediekommentatorene selv sagt i sin nære fortid, av fornærmelser rettet mot den religion som har formet den kultur som de selv er en del av?

Søndag den 6.1.2002 kunne Aftenposten trykke Bernt Hagtvedts artikkel "Menneskets verste fiende" som kronikk. Hva var så "menneskets verste fiende", ifølge Hagtvedt? Jo det var de totalitære ideologiene pluss de monoteistiske religioner : "Kristendommen, islam og jødedommen er en vesentlig årsak til menneskets grusomhet mot hverandre", skrev Hagtvedt. Men det var altså over to år siden.

Eksempler på unyanserte angrep på kristendom og kristne mennesker har vært et gjennomgangstema i kulturradikal retorikk gjennom mange år. Mange kunne i den forbindelse ha nytte av å lese Bjarne Hareides bok "Skal kristendommen ut av skolen?" med henvisninger til mange strategier som har vært benyttet mot "fordummende lutherdom og andre sekter".

Men det er ikke bare hva som er sagt, som blir kompromitterende i denne forbindelse. Like mye hva som ikke blir sagt, fra islamister og kulturradikalere tillike, blant annet når det gjelder overgrep mot kristne i muslimske land.

Jfr:

Kristne på flukt fra Midtøsten
Ulike behov for fiendebilder: Islam/USA vs. USA/Islam