Pensjonsreformen – en politisk og kulturell utfordring

I utredningen om pensjonsreformen – utlagt på internett – kan vi lese:
“ (Det er blitt) mer utbredt med tidlig pensjonering gjennom uførepensjon,  avtalefestet pensjon og andre førtidspensjonsordninger. Det er bare litt over  halvparten av menn i alderen 60-66 år som i dag fortsatt er i arbeid. Hvis en  tar med uførepensjon i alle aldersgrupper og avtalefestet pensjon (AFP), er  forventet pensjoneringsalder i Norge om lag 61 år, dvs. 6 år lavere enn den formelle pensjonsalderen i folketrygden. Hvordan vi kan sikre en høy og  stigende yrkesdeltakelse blant eldre, har vært et hovedspørsmål i Pensjonskommisjonens arbeid.
 
 Mens det i 1967 var 3,9 personer i arbeidsstyrken per alders- og uførepensjonist,  vil dette forholdstallet gå ned til 1,6 personer i arbeidsstyrken per  pensjonist i 2050. I dag er det 2,6 personer i arbeidsstyrken per pensjonist.  Utviklingen har sammenheng både med stigende levealder, flere pensjonister, økt tidligpensjonering, flere i lang utdanning og lavere fødselskull enn  tidligere.”
 
Dette er helt klart en økonomisk utfordring, og en utfordring for politikere med politisk ansvar, men det er også en kulturell utfordring som går på folks moralske identitet om den norske nasjon. For å lykkes med denne reformen, er det nødvendig at folk ser lenger enn til sin private og kortsiktige fordel: Folk må arbeide lenger, kreve mindre og ellers orientere seg mot familieformer som kan gi stabilitet og høyere barnetall. Alt dette har med kultur å gjøre.
 
Noe av dette kom også til uttrykk i Kåre Willochs kronikk i Aftenposten 15.11.2004, der han bl.a. skrev:

”Eldrebølgen stiller samfunnet overfor spennende utfordringer, men også stor risiko. Det blir mange nok friske mennesker til å løse fremtidens forpliktelser, og det kan bli penger nok, men ikke hvis man fortsetter vår tids meningsløse pensjonering av mennesker som hverken er gamle eller syke. Dersom man ikke kommer tilbake til den gamle erkjennelse at "arbeidet adler mannen" - selv om mennesket er over "middagshøyden" - vil fremtidens tallrike utgamle, og andre hjelpetrengende, komme til å lide fordi hjelperne rett og slett ikke finnes. Men dersom man legger forholdene til rette for lengre arbeidsliv, kan vi slippe den nøden som ellers vil følge med fremtidens synkende antall unge mennesker.
 
 Dette er fremtidsproblemer som man har visst om lenge, men likevel forsterket. Midt på 1980-tallet fikk man en utredning som viste at det, på grunn av lave fødselstall, vil bli umulig å bære både den kommende raske vekst i antallet pensjonister og den lovede vekst i pensjonenes gjennomsnittlige størrelse. Med uendret system vil veksten i antallet pensjonister skape krise et stykke ut i det 21. århundre. Likevel presset LO og NHO den gang gjennom reformer som innebar en kraftig nedsettelse av den reelle pensjonsalderen, og en enda raskere økning i antallet pensjonister.”
… ” Dagens unge får dobbelt byrde. Foran den politiske behandlingen av disse problemene kan det være nyttig å minne om at Pensjonskommisjonens forslag ikke vil ramme noen som er født i 1940-årene eller tidligere. De som er født i 1950-årene vil også merke lite. Den generasjonen som skapte så meget av problemet ved å redusere sine barnetall, de såkalte "68-erne", vil slippe nevneverdige reduksjoner i sine pensjoner. Men yngre generasjoner får den dobbelte byrde: De skal pålegges både å betale høyere pensjoner til "68-erne" enn noen generasjon har fått før, og må samtidig satse mer på flere barn, hvis samfunnet skal bestå. Man burde sette inn sparetiltakene litt tidligere, og heller gi bedre vilkår for dagens og fremtidens foreldre. Dersom man vil opprettholde befolkningen uten økt innvandring, må fødselstallene stige med 15- 20 prosent. De vil kreve utgifter for staten, som bør prioriteres foran utsettelse av uunngåelige reformer i pensjonssystemet.
 
 Dette er vanskelige valg som man ikke vil unngå, selv om man får raskere økonomisk vekst enn man har regnet med. Større økonomisk vekst vil jo også føre til sterkere vekst i lønningene, og dermed også høyere pensjoner. Men oljefondet - som skal betale en del av fremtidens utgifter, vil da vare kortere.
…….
Alt dette bekrefter at det ikke blir mulig å løse eldrebølgens problemer uten at det blir vanlig for de friske å stå lenger i arbeidslivet, kanskje endog så lenge som tidligere generasjoner har gjort. Bedre helse gjør det fullt mulig. Antagelig vil de fleste få mer glede enn belastning ved det. Men samfunnet har skapt et kjempeproblem for seg selv, ved å glemme at "arbeidet adler mennesket".