Selvforskyldt tap av makt

Arnhild Skre skriver i Aftenposten 10.11.04 at akademikere generelt og universitetsprofessorer spesielt har tapt makt, prestisje og innflytelse i senere tid. Den diagnosen er ikke ny, heller ikke forklaringen med utbredelsen av en underholdningsindustri som opptar mer og mer av folks oppmerksomhet og felles orientering. Det eventuelt nye ved Arnhild Skres beskrivelse er at akademikernes tap langt på vei er selvforskyldt.
 
Hun anlegger et internasjonalt perspektiv på fenomenet, og unngår dermed de lettvinte og antinasjonale forklaringer som går ut på at nordmenn skulle være spesielt besatt av en Jante-mentalitet, en misunnelse mot alt som er litt bedre enn en selv. Hun viser til en bok av den britiske sosiologen Frank Furedi "Where Have All the Intellectuals Gone? Confronting 21st Century Philistinism". Der tegner forfatteren et lite flatterende bilde av dagens tilstand etter mange hundre år med vestlig vitenskapsutvikling og undervisning.
 
Kunnskapsjakt har tapt sin egenverdi i et samfunn som dyrker uvitenhet, skriver Furedi polemisk. Folk skyr anstrengelser og frykter eliter. Universitetsansatte og studenter behandles som barn. Kort sagt: Universitetene og de intellektuelle har tapt sin status.
 
Hvem har så skylden? Tidens mote i offentlig administrasjon får ofte ansvaret for hegemoniskiftet. Alle offentlige enheter skal lønne seg økonomisk. Da kan akademiske vurderinger i siste instans måtte vike for økonomisk rasjonalitet. Men, stat og næringsliv har også tidligere forsøkt å styre akademia, men de intellektuelle har stått på sin selvstendighet og stått imot. Hvorfor har de nå latt andre ta styringen, spør Furedi, og han svarer: "Postmodernismen,"
 
 Postmodernismens inntog i vitenskapsfilosofien betydde "sannhetens" utmarsj. I de siste tiårs teoretiske univers er ikke noe absolutt sikkert. Der finnes mange "sannheter". – Dette er en åndsstrømming med mange utilsiktede følger: For eksempel:
 
Hvorfor skal man da streve for å lære noe? Og hvordan skal kunnskap da kunne legitimere posisjoner? Postmodernismen har devaluert akademisk ekspertise i akademikernes egne øyne, uten at annen stolthet er satt i stedet. Slik har en antielitisme og en generell infantilisering spredd seg - ikke minst i de humanistiske delene av akademia. Man kan ikke lenger rettferdiggjøre krav om hardt arbeid med at den ypperste kunnskap er verdt det. I stedet har man erstattet sannhetssøken med verdier som inkludering og psykisk omsorg.
 
Denne mer motepregete selvødeleggelse av vitenskapelig objektivitsforståelse, har dessuten blitt forsterket av en marxistisk fagkritikk særlig fra 1970-tallet. Også den gikk inn for å rive ned kunnskapsregimer uten å klare å erstatte dem med nye.
 
Den venstreradikale politiseringen av universitetene gjennom et par tiår, uten at akademikerne klarte å sette ideologiene kraftig på plass, har fått følger. – Hvis universitetet skal drives på politiske premisser, så skal det være på våre politiske premisser, sier mange bevilgende myndigheter i dag: Det er vi som representerer finansene og folkeflertallet!
 
Uansett om dette er en fullgod forklaring på et endret syn på landets fortolkningseliter, er dette spørsmål som alle burde tenke over som er interessert i hvordan norsk kultur utvikler seg.