Ikke synd på innvandrerne
NORSK KULTUR
har ved flere anledninger pekt på hulheten i mye av den framstillingen som
har vært spredd gjennom de store massemediene om innvandrernes kår i vår
del av verden. Vi har ment at elendighetsskildringen om rasisme og
diskriminering i stor utstrekning dreier seg om propaganda, for at
innvandrerne skal kunne kreve enda mer og for at nordmenn skal føle dårlig
samvittighet heller enn å protestere.
Fra dansk hold (Berlingske Tidende 12. januar 2004, 2. seksjon, s. 12) er det
blitt påvist at innvandrere som har hatt utholdenhet til å ta endelig
eksamen, får like bra jobbtilbud som innfødte dansker. Fra norsk hold,
28.10.2004; har vi fått data som avkrefter mytene om at innvandrere gjennomgående
skulle være fysisk sykere enn nordmenn. Og nå, en måned senere, kunne
Aftenposten fortelle at de fleste heller ikke lider av store psykiske
problemer.
“Ungdom med innvandrerbakgrunn er minst like fornøyd
med livet som etnisk norske ungdommer. Mor og far har lært dem noen nyttige
knep.” skriver INGRID WÆRP og OLGA STOKKE . De skriver:
“Familien har vært en god beskyttelsesfaktor for ungdom med
minoritetsbakgrunn. Foreldrene har bidratt til å styrke den etniske
identiteten slik at de fremstår som stolte av å ha pakistansk eller tyrkisk
bakgrunn.
- Ungdom med innvandrerbakgrunn oppgir at de er fornøyde med livet. Det
er godt for selvbildet å tilhøre en gruppe, og de lar ikke nedlatende
holdninger få innvirkning på sitt liv.
Det sier psykolog David Lackland Sam ved Universitetet i Bergen. Han er
en av forskerne som har deltatt i den store internasjonale undersøkelsen som
offentliggjøres nå, den såkalte ICSEY-studien (International Comparativ
Study of Ethnocultural Youth). 8000 ungdom i alderen 13-18 år fra 13 land er
spurt om hvordan de klarer seg i og tilpasser seg samfunnet. I Norge deltar
500 ungdommer med vietnamesisk, pakistansk, tyrkisk og chilensk bakgrunn
bosatt i Oslo, Drammen, Trondheim, Bergen og Stavanger. Forskeren
mener resultatene er oppsiktsvekkende fordi de bryter med vante forestillinger
om at innvandrere har det vanskeligere enn ikke-innvandrere. Når det gjelder
spørsmål om hvor tilfredse eller ikke de er med livet, kommer
innvandrerungdom best ut i samtlige land.”
Det er mulig at folk som har trodd på den taktiske sytingen finner dette
oppsiktsvekkende. For andre, som iakttar hvordan norsk sosialhjelp gir disse
grupper et bedre liv enn de noen gang har hatt og som dessuten har hørt
uttalelser, spesielt fra muslimsk hold, om de framtidige muligheter for en økende
befolkningsgruppe i vår del av verden, er det ikke grunn til å være det
minste forundret over at innvandrerungdommen ser lyst på tilværelsen.