Posten som politisk julenisse
Fra nettavisen til SOS-Rasisme har vi sakset følgende:
"Hvert år distribuerer Posten 25 millioner pakker og 2,5 milliarder
brev. Mot slutten av året holder Posten auksjon med verdisaker som ikke kan
spores, pengene gir de til et godt formål. I år gikk auksjonen, som samlet
totalt kr 297 000,-, til SOS Rasisme i Norge.
Postens pressesjef, Birgitte Lund Nakken, ga følgende begrunnelse for valget
av mottager: - SOS Rasisme jobber lokalt gjennom nesten 100 lag over hele
landet, og har som mål å skape en bred allianse mot rasisme. Et samfunn med
plass for alle, der alle har de samme rettighetene, uansett hudfarge, seksuell
legning og religion. Dette arbeidet stemmer godt overens med Postens verdier.
... Leder for SOS Rasisme, Trond Thorbjørnsen, forteller at pengene vil
bli brukt til å spre kunnskap om rasisme. Besøk på skoler rundt om i
landet, og samlinger for SOS Rasismes geografisk spredte lokallag, er to av de
største utgiftspostene der Postens støtte vil bli brukt"
SOS-Rasisme er en politisk organisasjon, som gjennom lengre tid har virket
til å begrense ytringsfrihet og åpen debatt i Norge, når det gjelder et
komplisert tema som masseinnvandringen av folk fra fremmede kulturer. Ut fra
denne organisasjonens forenklede virkelighetsbilde kan debatten reduseres
til i hovedsak å dreie seg om rasisme eller antirasisme, inkluderende åpenhet
eller diskriminerende eksludering. Med formidlingen av et slikt
virkelighetsbilde har de gitt et ideologisk våpen til folk med enkle
politiske oppfatninger, og med en tilsvarende trang til å slå ned på
mennesker som har mer innsikt.
SOS-rasisme er av de grupperinger som har gjort mye ut av drapet på
Benjamin Hermansen, men som har vært påfallende tause om innvandrernes drap
på over tretti nordmenn.
I innlandet kritiseres Posten for en hodeløs økonomisk tenkning: Postverket
skal gå med post, ikke med overskudd! , sies det her. Men det er
tydeligvis ikke bare i økonomisk forstand at Postverket røper enkle
forestillinger om sitt virke. Også politisk er dette blitt en bedrift med en
nokså spesiell oppfatning om egen virksomhet.
Jfr.: Kulturkonflikt
med døden til følge