"Dobbelt statsborgerskap" - legitimering av  illojalitet

Statsborgerskap er og har vært et viktig juridisk kjennetegn for nasjonal lojalitet.
De som har hatt statsborgerskap til en nasjon har kunnet være med på å stemme og bestemme, og også være kandidat for ledende verv.  Samtidig har stasborgerskapet innebåret forpliktelser, til å betale skatt og til ha verneplikt for sin nasjon.

En undergraving av det nasjonale statsborgerskapet er derfor en undergraving av nasjonen og av dens muligheter til å klare seg i krisetider.

Dette burde være allment kjent samfunnslære.  Men, i senere tid, i kjølvannet av massemigrasjonen og krav fra pågående innvandrere, har det dukket opp en ny forestilling: Forestilligen om at folk som flytter mellom land bør ha rett til "doble statsborgerskap". Dette kunne da bety rett til to eller flere pass, rett til å stemme i mer en et land, og det kunne bety rett til å velge side hvis to land kommer i krig og man har statsborgerskap i dem begge. - Vi kan bare fantasere over hva dette kunne ha betydd før 1940 dersom denne ideen var blitt realisert på 1930-tallet.

I Aftenposten s debattspalte for 14 januar 2004 gjør Terje Osmundsen seg til talsmann for at Norge burde gå inn for doble statsborgerskap i Norge - Argumentet er blant annet at det kunne gjøre Norge mer attraktivt å bosette seg i for mange potensielle innvandrere. Osmundsen er redaktør av mandag mandag, tidligere Høyre-politiker og nå gift med innvandrerdirektøren.

Han er politisk taktiker og vet hva han skal spille på. I artikkelen skriver han: "Verdensborger i 100 år" er mottoet Regjeringen har valgt for markeringen av unionsoppløsningen i 2005. Gjennom Ot.prp nr. 41 har kommunalministeren misbrukt en mulighet til å demonstrere hva slagordet betyr i praksis. Det er ikke for sent for Stortinget å rette opp skaden.

Så skriver han "Det kan umulig være en fremsynt løsning å basere den norske lovgivningen på forestillingen om at man bare kan være lojal mot én nasjon."
For mange yngre kan kanskje den doble lojalitet høres forlokkende ut. For eldre, som husker krigen, kan det hele virke som tilslørt landsforræderi. Det minner for mye om en holdning som mange ble dømt for i 1945.

Dessuten er hele  problemstillingen  - lojalitet til en eller to nasjoner - grunnleggende falsk. Vi har alle lojalitet med flere enn oss selv , jfr. givergleden etter flomkatastrofen i Sørøst-Asia. Men vi sidestiller ikke lojalitet til ulike nasjoner. Her er det snakk om et hierarki av lojalitet. Og lojaliteten til Norge kommer først når Norge er i krig eller alvorlige konflikter.

Jfr. Hva skal til for å bli norsk?
      Når innvandrere skal bestemme innvandringspolitikken