Globalisert
handel:
Fra kinesisk slavearbeid til svenske forretningskjeder
Vi kan kjøpe stadig billigere klær i
butikkjeder som ofte bærere svenske navn. - Fint, tenker vi, og ser ikke at
all importen betyr en nedlagt norsk tekstilindustri. - Men så er det
et utslag av internasjonal handel og dermed solidaritet med folk i andre
land, sier mange. Det er lett å tro at internajonal handel er et uttrykk
for en menneskevennlig globalisering - især når vi kan kjøpe noe billig
for den forestillingen.
I Dag og Tid nr. 8 2005 skriver den svenske journalisten Sverker
Lindström en artikkel om levekårene til de menneskene som vi tror vi er
med på å hjelpe. Han forteller om arbeidsforholdene i de økonomiske
frisonene i Kina, der folk må arbeide for tre kroner i timen, opp til 16
timar om dagen. Ingen pauser og løyve for toalettbesøk. Flere
av vestens store selskaper stortrivst i Kina.
Sverker Lindström skriver:
"- Kl. 0630 må vi stå opp kvar morgon. Vi har ti minutt på å gjera
oss klare. Så må vi stå i kø i kafeen for å få to brødskiver og to
bollar. Kl. 7 må vi byrja arbeida. Vi lærer oss å tola utskjellingane til
formannen som overdøyver maskinene heile dagen.
- Vi kom hit for å tena pengar, men i hjarto våre gøymer vi tårene. Kvar
morgon ser vi stjernene på himmelen i mørkret når vi går til fabrikken,
og når vi får lov å slutta, lyser dei i mørkret att. Vi arbeider frå
kl. 7 til kl. 11 - om kvelden. Over halvparten av oss kjenner sterk svolt.
Maten er dårleg, og stundom må me eta raskt for å ta til å arbeida att.
Dei 3000 arbeidarane i denne fabrikken som ligg i Dongguan sør i Kina
produserer sportsskor for Puma. Men historia er ikkje på nokon måte eineståande.
Ei rekkje rapportar om Kinas Sweatshops viser urimelege og nedverdigande
arbeidstilhøve. I fabrikkane er 70-80 prosent kvinner i alderen 16-25 år.
Dei må arbeida 13-16 timar kvar dag, 6-7 dagar i veka. Av og til opp til 29
dagar i strekk utan fri. Arbeidsmiljøet er ofte helsefarleg. Løna er kring
tre kroner timen, eller ei månadsløn på 300-500 kroner.
I ein slik fabrikk kan ein sjå korleis jenter på 16 år står ved eit
raskt rullande band og syr ein og same saum i sportsskor i time etter time,
i ein fart som er imponerande, men umenneskeleg. Dei må be om lov til å gå
på toalettet og dei har ingen pausar. Dei handterer farlege kjemikaliar
utan verneutstyr. Ofte bur arbeidarane i store brakkeliknande hus inne på
fabrikkområda, 15-20 personar på eit lite rom. Om kvelden vert dei låste
inn.
Frihandel og slaveri
Sidan årsskiftet vert ein endå større del av kleda våre produserte i
Kina, som utan å overdriva kan kallast «verdas fabrikk». Eit gamalt
handelsvern, multifiberavtalen, vart avvikla ved nyttår. Ved hjelp av
makskvotar regulerte avtalen kor mykje kvart land kunne få lov å
eksportera. Målet med kvotesystemet var å hindra at tekstilbransjen i
industrilanda i for stor grad flytta produksjonen til land med endå lågare
løner. Varene er no venta å verta 15-20 prosent billegare, noko som skal
stimulera oss konsumentar til å kjøpe meir.
Kvotesystemet skulle verne arbeidarane i industrilanda, men førte også til
ein positiv effekt for ei rekkje utviklingsland. Når storprodusentane Kina
og Mexico nådde taket for kor mykje dei kunne eksportera, gav det rom for
å byggja opp ein tekstilindustri i til dømes Bangladesh, Kambodsja, Laos,
Nepal, Mongolia, Sri Lanka, Honduras og Indonesia. Når kvotane no forsvinn,
kan desse landa ikkje konkurrera med Kina og India. Dermed vert det
industrinedleggingar og arbeidsløyse i stor skala. Ein fersk rapport frå
Verdas Handelsorganisasjon (WHO) slår fast at kanskje så mange som 27
millionar kjem til å verta utan jobb i ulike fattige land når fabrikkane må
stengja dørene.
Ein rapport frå den engelske organisasjonen Christian Aid viser korleis
Bangladesh kjem til å verta råka og korleis kvinner som vert arbeidslause,
kjem til å verta tvinga inn i sexhandel ettersom det ikkje finst nokon veg
tilbake for ugifte kvinner til landsbygda dei kom frå.