Demokrati - makt - media
Demokrati betyr folkestyre, og det betyr at den styrende makt i et samfunn
skal utgå fra folkets vilje. "Folkeviljen" kan være et
mangslungent begrep; men en vanlig demokratisk oppfatning går ut på at
folkeviljen må forstås som flertallets valgte preferanser etter at partier
og grupperinger med ulike syn har fått presentere sin programmer og synsmåter.
En slik klassisk oppfatning av demokratisk makt kan synes idealistisk og
litt virkelighetsfjern i samfunn som er preget av ensidig informasjon
og emosjonell propaganda, ofte rettet mot grupperinger som ikke får komme
til orde med motperspektiver. Det har vært gjort mange studier av hvordan
"folkeviljen" har vært misbrukt i politisk totalitære regimer.
Det har også vært gjort studier av hvordan økonomisk ressurssterke
grupper har skaffet seg politisk overtak uten at de nødvendigvis har
representert de mest saklige argumenter eller hatt de beste programmene.
Lite har derimot vært gjort av studier av makt utgått fra et kulturliv som
er mer opptatt av popularitet og salgstall enn av saklig informasjon.
Mediemakt har vært et forsømt felt i flere maktutredninger, og i den
grad noe har vært sagt om dette feltet, har fokus vært på eksplisitt
politiske utsendelser, ikke på den del av kulturlivets produksjon som går
under betegnelsen kunst eller bare underholdning. (Etter Oslo Tingretts
siste oppfatning av kunst, som seksuelle stimuli for opplevelser, kan for øvrig
kunst og underholdning gli nokså mye over i hverandre)
Flere studier har vist at mediearbeidere ikke er politisk representative for
folkeflertallet. Det overveiende flertall av journalistene sokner til det
som kalles "venstresiden" i politikken. Dette preger både deres
valg av temaer, deres vinklinger av det de tar opp og av hva de unnlater å
ta opp. Det gjelder også fjersynfolkenes redigering av SMS-meldinger
under debattprogrammer der folkevalgte debattantene ofte blir overkjørt av
til dels grove og anonyme beskyldninger som går som tekstremser under
sendingene, og som bidrar til å bryte ned autoriteten til politikere,
det vil si folk som kan ha andre syn enn de som mediefolkene ønsker å
framføre.
Underholdningssektoren er for lengst blitt politikk, med en politisk
innflytelse som ikke er regulert av vanlige demokratiske prinsipper.
På Kristi Himmelfartsdag kunne Dagbladet fortelle at harseleringsprogrammet
"Nytt på Nytt" var blitt landets mest sette TV-program. Her har
tre rappkjeftede personer med sterke politiske antipatier fått utfolde seg
fritt både med sant og usant, uten at folk med andre syn på tingene har
hatt noen mulighet til å gi motperspektiver. Som vanlig i dette miljøet er
det kongehus og kirke, KrF og FrP, og ellers alle talsmenn for kjønnsmoral
som skal henges ut. Det har knapt vært produsert et eneste Nytt på
Nytt-program uten at partilederne Hagen og Høybråten har vært karikert
som tullinger og duster.
Det er underlig å være vitne til så mye både ensidig og ondsinnet
propaganda rettet mot en folkevalgt ledelse, uten at denne gjør noe for å
forsvare verken sine posisjoner eller den demokratiske balanse. - Finnes det
noen politiker som har framført den tanke at også humor og
harseleringsprogrammene burde ordnes inn i en viss demokratisk folkeskikk? -
Utenfra sett kan det virke som om talsmenn for dagens regjeringspartier har
gitt opp sin kamp for folkelig troverdighet. En annen, og kanskje mer
rimelig forklaring på deres passive holdning til mediemakten, er at de ikke
oppfatter populærkultur som en politisk kamparena. I så fall var det på
tide at de begynte å studere kultur i det perspektivet som Edward B. Tylor
trakk opp for flere generasjoner siden
"Kultur, er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst,
lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i
egenskap av å være samfunnsmedlemmer"
Jfr.: Medie-Norge
strammer grepet
Media
misbruker sin kulturelle makt