Et næringsliv uten nasjonalt kompass?


 
Mediebildet de første dager av august 2005 har vært preget av meldingen om at Norske Skog vil nedlegge all produksjon ved hjørnestensbedriften i Skien, Unions fabrikker. Dette kommer i forlengelsen av tidligere meldinger om andre hjørnestensbedrifter som eierne vil slanke eller nedlegge, til tross for at de går med overskudd, fordi de sier at de kan tjene mer på å satse på produksjon i utlandet – Ålvik og Høyanger er to navn som kunne nevnes i den forbindelse.
 
I tilfellet Union nevner styret dessuten et praktisk problem: Det produseres for mye avispapir i verden, derfor bør noen bedrifter innstille. Dette kunne høres rimelig ut, spørsmålet er bare hvorfor det er en norsk bedrift som må ofres i en slik tilpasning av produksjon og konsumpsjon. Norge er et land der treforedlingen er i bra balanse med gjenveksten i norske skoger, vi er ikke en økologisk versting i denne sammenhengen. Derimot er det flere land i den tropiske sone som hogger ned sine regnskoger, langt ut over det økologisk forsvarlige, for å få kortsiktig profitt. Brasil er et eksempel. Hvorfor burde ikke heller disse landene innskrenke på sin rovdrift og masseproduksjon?
 
Inntrykket sitter igjen at store deler av norsk næringsliv er preget av det Kåre Willoch har karakterisert som en grådighetskultur. Vi kunne føye til, en kultur med en svakt utviklet sans for nasjonale og lokale hensyn
 
I den forbindelse kunne en sitere Dagens Næringsliv for 4. august 2005. Avisen hevder på første side at aldri tidligere har den utenlandske dominans på Oslo Børs vært så stor som nå. Avisen skriver blant annet:” Hvis man ser bort fra det statlige eierskapet, eier internasjonale investorer nå 55,3 prosent av aksjene på Oslo Børs mot 37,5 prosent for ti år siden. I tillegg utføres 33 prosent av handelen på børsen av utenlandske meglerhus, utlendinger står for 77 prosent av aksjeomsetningen på børsen, samtidig som utlendingene kjøper 84 prosent av alle varer og tjenester fra selskapene på Oslo Børs.”
 
Det er grunn til å spørre om vi er ved å få et næringsliv uten et norsk kompass.
 

Tilbake til forsiden