Om å møtes på halvveien

 
Blant folk som dyrker snillhet mer enn realisme har det i lang tid vært et stående uttrykk at vi må respektere de fremmede for den kultur de identifiserer seg med, enten den er forenlig med norske standarder eller ikke. Slagordet har da gjerne vært at vi ”må møtes på halvveien”, for kulturell tilpasning er en gjensidig prosess.
 
Rent bortsett fra at tilpasning til en fremmed kultur – akkulturasjon -sjelden kan forstås ut fra prinsipper om likeverdighet og gjensidighet, så er uttrykket ”å møtes på halvveien” verd å merke seg. Uttrykket sier noe om en tankeløs velvillighet, som i sine konsekvenser kunne få mange merkelige konsekvenser.
 
Foreldre som tvinger sin barn til å lære arabisk og urdu i førskolealder, heller enn å lære dem norsk, de skulle altså få et midt-på-treet-tilbud om at barna lærer litt norsk og litt urdu, så kunne norske barn lære det samme.
 
Menn som tvinger sine kvinner til å gå med heldekkende slør, kunne få tilbud om å bytte burkaen med halvdekkende plagg, så kunne de norske jentene ikles liknende kostymer.
 
Menn som har opp til fire koner, gjerne fordelt på Norge og et orientalsk eller afrikansk land (jfr. utredninger under Human Rights Service: rights.no), de kunne få tilbud om bigami som et passende kompromiss.
 
Kanskje kunne også skikken med hel kjønnslemlestelse erstattes med et mindre dyptgående inngrep, mot at norsk jenter ble utsatt for det samme.
 
Og naturligvis må vi ikke forglemme kjørereglene, som også er kulturelt relative. Nordmenn kan ikke ha rett til å kreve høyrekjøring av pakistanske sjåfører som er vant til venstrekjøring fra sine hjemland. Å møts på halvveien må her bety at både de med bakgrunn i høyrekjøring og de med bakgrunn i venstrekjøring bestemmer seg for å kjøre midt mellom høyre og venstre, det vil si midt i veien.