Kulturfri bistand – et tvilsomt ideal
En av de store illusjoner i både vårt land i og mange internasjonale
organisasjoner har vært forestillinger om at økonomiske tiltak er
tilstrekkelig for å få i gang en modernisering i u-land. Dermed overser
mange velvillige politikere all forskning som har pekt på betydningen av den
puritanske etikk som en forutsetning for at økonomisk overskudd skal gå i
konstruktive investeringer, og ikke bare til prangende forbruk og korrupte
bestikkelser.
Mye av norsk bistandpolitikk har vært preget av denne forstillingen om
at bare vi er snille med andre folkeslag og respekterer deres kultur, så vil
de bli som oss. Eventuelt blir denne forestillingen supplert med
bortforklaringer om at afrikanernes dårlige resultat skyldes ettervirkninger
av kolonitiden, eventuelt at de i dag ikke får solgt alle sine landbruksvarer
til priser som kan konkurrere ut europeiske bønder – som om det kunne vises
til et eneste land som har kommet ut av fattigdommen bare ved å selge billige
landbruksvarer. Her har ideelle organisasjoner, politiske radikaler og
kommersielle WHO-tilhengere gått sammen om å føre folk bak lyset.
Etter hvert har det imidlertid kommet noen som våger å kritisere. I
Dagbladet for 20 september 2005 kunne for eksempel statsviteren Atle Kvalvik
skrive følgende i en lengre artikkel:
Norsk bistandspolitikk er en beretning om gode intensjoner, dårlige
resultater - og en masse penger. ..
Femti år med bistand har ikke hjulpet Afrika stort, mens fattige land som
ikke har fått gratispenger nå er selvberget. Det er mye som tyder på at
hjelpen har hatt stikk motsatt virkning: Afrika er i dag fattigere på grunn
av våre velmenende gaver. Som Simon Jenkins påpeker i britiske Sunday Times
(03.07.05) er det ikke overraskende at rike lands dumping av overskuddsmat og
overskuddskapital,500 billioner dollar siden 1950-tallet, har korrumpert
Afrika. ....
Sosialdemokrater er ofte blinde for farene ved klientifisering. Man ser ikke
at ved å gi folk gratis det de kunne ha arbeidet for selv tar fra dem
stoltheten - ansvarligheten - ved å klare seg selv. Mye tyder på at det er
med bistand som med trygd: Det er utviklingshemmende og vanedannende.”
Imidlertid, det skal mer til enn bare en oppfordring om å klare seg selv. Det
er også nødvendig å fremme en holdningsmessig og kulturelle forandring for
å få folk til å yte for andre og ikke bare for seg og sine nærmeste. Her
har ikke minst norsk misjon en stor oppgave.