Kirkekritikk - norsk partipolitikk

 
Den nye regjeringen har annonsert at den vil “gjennomgå” kristne formålsparagrafer i det offentlige lovverk. Uttrykksformen kan tolkes som kodeord for å få fjernet kristne bindinger som hinder en angivelig nøytral sidestilling av islam og kristendom, i en ettergivende “flerkulturell” politikk.
 
Noen har skjønt signalene og satt i gang en mediekampanjer mot både kristendom og kirkehistorie. Human Etisk Forbund er sterkt på banen. Det samme er enkelte innvandrerorganisasjoner. Psykiateren Berthold Grünfeld, med en tragisk jødisk bakgrunn, har også rykket ut i Aftenposten, med historiske tolkninger som vitner om mye oppdemt bitterhet.
 
Det spilles opp til skyldfølelse hos alle som burde stått i første rekke for å forsvare den europeiske og norske hovedreligion. Spesielt er det romerkirken og den tyske kirkens angivelige svikt i forhold til nazistenes rasebegrunnete jødeforfølgelse det spilles på. Nå kan en lure på hvorfor dette skal gjøres til et sentralt spørsmål i debatten om den norske statskirken. Svaret er naturligvis at dette kapitlet i kirkenes historie kan tjene til å svekke  den folkelig-moralske oppslutning om kirken.
 
For øvrig, pavens relativt forsiktige protester mot Hitler-Tysklands rasepolitikk er forståelig på bakgrunn av en gitt historie, der ikke minst forgjengerne til dagens liberal - radikale kritikere har sin betydelige del av ansvaret. Kirkens menn i mellomkrigstiden hadde dessuten et langt nærmere forhold til den kirkeforfølgelse som fulgte med den franske revolusjon, enn nåtidens kirkelige talsmenn later til å ha. Den katolske kirke hadde opplevd trakassering under Bismarcks såkalte “kulturkamp”. Ikke minst på liberalt hold ble det på slutten av attenhundretallet agitert sterkt for at kristen etikkundervisning burde fjernes til fordel for en angivelig vitenskapelig rasebiologisk lære. Ved århundreskiftet ble kirkens innflytelse innskrenket med lovmakt I Frankrike. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble prester og menigheter forfulgt og massakrert av grupper som sto de nye makthaverne nær. Og så, på 1930-tallet kom det nye truende uttalelser fra høyreradikalt hold i Tyskland som ville sidestille Jødedom og Romerkirke som utyske krefter. I denne situasjon, og lenge før Tyskland hadde gått til noen angrepskrig, kom så et par vennlige tilbud fra Mussolini og Hitler om å opprette bindende avtaler mellom kirke og stat, som kunne beskytte kirkene mot forfølgelse. Fascismen framsto på den tid i manges øyne som et bolverk mot en barbarisk bolsjevisme, som hadde seiret i Russland, til dels ved jødisk innsats.  Romerkirken gikk i denne situasjon med på et konkordat, og lot de senere protester mot Hitlers politikk foregå i relativt diplomatiske vendinger. Noe annet ville ha satt kirken i en utsatt stilling, uten at noen sannsynlighet talte for at dens politiske innflytelse ville ha blitt større av den grunn.
 
Slik omtrent så situasjonen ut i Mellomeuropa i mellomkrigstiden.  Det er mulig i dag både å kritisere og å forsvare det som den gang ble besluttet, men ingen av delene bør gjøres uten at saken blir sett i sin historiske sammenheng.
 
Og så kan vi igjen spørre: Hva har nå dette med den norske kristendomsopplæring i dag å gjøre? – Man merker hensikten og blir betenkt, sier tyskerne.