En politikerstyrt skole?

Noe av det særegne ved vestlig sivilisasjon, og noe av det som har gjort den ledende i verdensutviklingen er balansen mellom det verdslige og det åndelige. Helt fra kristendommens første tid har det vært spenninger i forholdet mellom konge og kirke, politikk og religion, men like fullt har det vært av vital betydning at de to regimenter har fått virke på sine egne premisser. Forsøkene på å lage totalitære politiske systemer som styrte alt, er noen av de mest skremmende eksempler fra forrige århundre på mislykkete samfunnsdannelse.
 
Norge står ikke i dag overfor noen totalitær politisk trussel. Men det finnes likevel mange personer, med begrenset politisk erfaring, som ønsker å gjøre sine politiske programmer til enerådende på alle livets felt. Ett eksempel er kravet fra likestillingsministeren om at ingen religiøse forsamlinger må få lov til å ansette folk etter egne lover, dersom disse står i strid med det som statsmakten oppfatter som diskriminering. Andre eksempler er kunnskapsministerens utspill for å motarbeide familienes oppdragelse av sien barn, til fordel for offentlige barnehager.
 
Siste utspill fra samme minister er et forlag om at det skal nedlegges absolutt forbud mot religiøse bordbønner i offentlige norske skoler. Påskuddet for en mer ensidig politisk påvirkning av våre barn er at de ikke må utsettes for forkynnelse!
 
Stortingsrepresentant Rune Skjælaaen fra Senterpartiet stiller seg undrende til hva SV-ministeren driver med. – Vi mener at det er hjemmel for at bordbønn kan synges i norske skoler, sier Skjælaaen.
 
Biskop Olav Skjevesland mener at Djupedal skal passe seg for å uthule foreldrenes rett til å bestemme over sine barn.
 
Biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg sier at dersom man vil ha et absolutt forbud mot bordbønn i skolen, må det også være mot sanger av typen «Kua mi, jeg takker deg.» Å takke kua eller sola blir like mye religionsutøvelse, sier Riksaasen Dahl.