Fusk i forskningen

 
Avisene har i januar vært fulle av kommentarer av meldingen om at en medisinske forsker ved Radiumhospitalet skal ha fabrikkert data til å støtte sin konklusjon, i en forskningsrapport i det prestisjetunge britiske legetidsskriftet LANCET.
 
Det er sikkert grunn til å reagere på det som her har skjedd. Men det er ikke grunn til å reagere som om dette skulle være den største forsyndelse i norsk forskning i senere tid. Forskning har prestisje, det er mange som vil bruke uttrykket ”forskning viser” som autoritet for sine produkter, ikke bare i kommersiell sammenheng, men også i kulturstrid og i politikk. Nettavisen Honest Thinking har i senere tid pekt på misbruk av statistikk i demografisk forskning fra SSB, på misbruk knyttet til innvandring og integrasjon og på misbruk av forskning om feminisme . Temaene kunne forfleres.
 
Det er forholdsvis lett å avsløre forskning der dataene er fabrikkerte, ettersom autorativ forskning skal gi samme resultat fra samme utgangspunkt, når den gjentas av andre forskere. Verre er det å se at mye forskning med generelle konklusjoner ofte er basert på et begrenset, og ofte selektert datagrunnlag, uten at det presenterte materialet nødvendigvis er falskt.
 
Det er særlig på tre områder det syndes når forskere eller formidlere ønsker forskningsmessig autoritet for tvilsomme konklusjoner: 1) I en presentasjon av konkurrerende forklaringer på et fenomen nevnes bare den som forskeren vil fremme, pluss en eller flere andre forklaringer som forskeren vet er uholdbare. Konkurrerende teorier som kunne ha vist seg mest overlegne, blir ofte ikke nevnt. 2) Forskere trekker bare fram data som er forenlige med en foretrukket forklaring, men unnlater nå søke etter data som på alvorlig vis kunne har talt imot en slik forklaring. 3). Et holdbart forskningsresultat skal ha bestått en prøve på falsifisering. Dersom forskeren i utgangspunkt ikke gjør klart hva slags data som kunne ha ført til forkasting av en hypotese, åpner det seg mange muligheter til å lage falsifikasjonskriterier etter forgodtbefinnende.
 
Det er etter slike kriterier vi kunne hatt behov for et forskningsetisk utvalg til å etterprøve tvilsom forskning. Det kunne i så fall ha renset kulturklimaet i landet på mange felter. Ett felt er for eksempel forskningen om gjennomgående arvemessige forskjeller mellom folkegrupper, det mange forbinder med ”rasisme”. (Jfr. artikkelen ”raselære”, skrevet av redaktøren i forskning.no Erik Tunstad på nettadressen:
http://www.forskning.no/Artikler/2006/januar/1136203217.86)

 
Men foreløpig er det lite som tyder på at mediefokuseringen på fusk i forskningen vil føre til at noen vil  få i oppdrag å gå nærmere inn på et bredere felt med forskningsmessig misbruk.