Ytringsfrihet og naivitet

Bortsett fra noen perioder med krig og kriser har Norge lenge vært velsignet med en juridisk beskyttelse av ytringsfrihet, i alle fall når det dreier seg om rett til å ytre seg politisk om statsforfatningen. Denne retten er hjemlet i Grunnloven, men er egentlig enda eldre. Allerede i 1770 fikk den tyskfødte Struensee innført en forordning mot innskrenknig av ytringsfriheten, fordi dette kunne være ”skadeligt for Sandheds upartiske Undersøgning”.

Knapt noen annen sivilisasjon enn den europeiske har gitt slike rettigheter, en rettighet gitt til borgerne i tillit til at deres kristne samvittighet var garanti nok for de nødvendige moralske hensyn.

Dette med moralske hensyn har i senere år ikke kommet til å prege verken kommersiell reklame eller et radikalt kulturliv.  Folk i vesten har måttet venne seg til mye, uten at det nødvendigvis har vært et uttrykk for et kulturelt og moralsk fremskritt. Vurderingssansen er blitt sløvet og avstumpet. Før eller siden måtte det gå galt.

Det er neppe tilfeldig at det var i det superliberale Danmark at vurderingsevnen sviktet først. De som offentliggjorde karikaturtegningene av Muhammed, og trodde at dette skulle gli glatt ned, kan umulig ha forstått særlig mye av muslimenes tenkemåte.

Reaksjonene i muslimske miljøer i Danmark,  Norge, Frankrike og andre land forteller en god del om kulturforskjeller mellom dagens vestlige og dagens orientalske miljøer. En forskjell som lenge har vært forsøkt tildekket av toneangivende mediefolk i vest.

Det er ille hvis disse karikaturene skulle føre til vold mot vestlige borgere. Men det kan ses som et gode hvis reaksjonene kunne få folk i vest til å skjønne litt mer om kulturforskjellene mellom øst og vest, og at ”flerkulturelle samfunn” ikke er det samme som fredelige samfunn