Prognoser og selvoppfyllende profetier

Det har lenge vært en kjent ideologisk taktikk å bruke statistiske framskrivninger, såkalte prognoser, som belegg for at en utvikling med nødvendighet vil ta en bestemt retning. Dermed kan alle som ønsker en annen utvikling utdefineres som urealistiske.
 
I det siste har vi sett flere eksempler på at innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn definerer vår kultur og våre valgmuligheter slik at valgene vil gå i deres favør, hvis ingen gjør anskrik.
 
I uke 16  2006 kunne vi på TV lytte til den svenske undervisningsministeren, som karakteristisk nok har fornavnet Ibrahim, fortelle at heretter burde alle religioner betraktes  likt, det var mest “objektivt”, at den kristne kultur hadde dominert Sverige var bare å forstå som et historisk faktum, og ingenting mer. Dermed var opposisjonen utdefinert før den var kommet til orde.
 
I samme uke kunne vi i Aftenposten lese et innlegg, av en journalist ved navn Wasim K. Riaz, at SSB har fortalt at innvandrerbefolkningen i Norge vil bli på over en million innen 2060. Det ble presentert som et faktum at mellom en femtedel og en fjerdedel av alle med norsk statsborgerskap ville være innvandrere allerede midt i dette århundre. Og, ble det sagt: Oslo har vært en flerkulturell by i flere tiår nå.
 
At denne “flerkulturaliteten” har artet seg som en parallellutvikling av ulike befolkningsgrupper i byen, ble det ikke sagt noe om. Det hele ble framstilt som et spørsmål om å tilpasse seg til fakta.
 
Det er frekt av folk med innvandrebakgrunn å utnytte norsk godtroenhet på denne måten. Verre er det likevel at nesten ingen nordmenn i myndighetsposisjon våger å sette seg til motverge mot en slik utvikling.
 
Fra et økologisk perspektiv vil den optimale befolkningsmengde i et land som Norge ligge på mellom tre og fire millioner. Det tallet ble passert allerede på 1970-tallet.