Pressens politiske profil
NORSK KULTUR har ved flere anledninger påpekt
at norsk presse, og kringkasting, er ganske så ensrettet i flere politiske spørsmål.
Mediefolk er i uforholdsmessig grad SV-folk, Frp-tilhengere er nesten fraværende,
til tross for at FrP er et langt større parti enn SV i befolkningen.
Denne skjevheten gir seg mange utslag, ikke minst i presentering og fortielse
i innvadringsdebatten. Et eksempel er pressens presentering av den politiske
virksomheten til UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNI (klageinstansen
Utlendingsnemnda). Det uavhengige utvalget ledet av professor Graver påviste
at UDI, som et forvaltningsorgan, har drevet en politikk for liberal
innvilgning av asylsøkere i strid med politiske signaler fra demokratisk
valgte instanser, og uten å fortelle Departementet om sin egen tolkning av
eget politisk spillerom.
Pressefolk forsto tidlig at høringen om disse spørsmålene i Stortinget
30.05.06 ville avsløre ubehagelige forhold for dem. Derfor ble det satt i
gang kampanjer for å stemple hele Graveutvalget som en form for
”heksejakt” mot ledelsen i UDI. Under Holmgang i TV2 ble det forsøkt
framstilt som at nordmenn var hjerterå som ville utvise barn som foreldrene
hadde sendt hit for at de skulle få opphold på humanitært grunnlag og de
selv få oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening. På tross av en svært
usaklig programledelse, klarte likevel flertallet av innringende seere å
beholde hodet kaldt. Mellom 80 og 90 prosent svarte nei på programlederens spørsmål
om Norge førte en ”hjerteå innvadringspolitikk”.
Takket være streiken blant de ansatte i NRK, fikk folk anledning til å følge
hele høringen på denne kanalen, uten å bli stoppet av NRK-medarbeiderne. Vi
fikk her innblikk i en skjult ukultur, der ledelsen laget korte tidsfrister
for saksbehandlere som skulle undersøke asylsøkernes påstander, slik at det
kunne oppstå mye uavklart tvil om sannheten i påstander. Deretter ble
signalet gitt at tvil skulle komme tiltalte til gode, slik at langt flere enn
de juridisk rettmessige kunne få opphold. I tillegg innvilget UNI ytterligere
19,5 prosent av klagene fra de som hadde fått avslag. Innad i UDI hersket en
fryktkultur, folk som ikke var politisk enige med JA-folkene, våget ofte ikke
å komme fram med sine betenkeligheter, og våget av lojalitetshensyn ikke å
røpe for mye for utenverdenen. Ledelsen holdt kortene tett for brystet i
forhold til sine politiske oppdragsgivere.
Det var ikke minst Carl I Hagen som fikk fram flere av disse forholdene under
høringen, forhold som de andre så sluttet seg til.
Interessant var det da å merke seg hvordan Hagen nærmest ble mobbet i dagene
som fulgte, av den samme pressen som forut for høringen hadde skrevet om ”hekseprossess”.
Spesielt ble det gjort et stort nummer av at Hagen i et intervju hadde sagt at
det var uheldig at UDI var ledet av en franske stasborger med røtter i et
uland. Det kunne dermed reises spørsmål ved hennes nasjonale lojalitet i
saker som angikk norske interesser mot asylsøkernes interesser. For dette ble
han beskyldt for ”rasisme”, for å være gammeldags og for å ha anvendt
en irrelevant nasjonalitetskriterium i lojalitetsspørsmål. Ikke minst
utenriksministeren gikk her svært langt i retning av fransk formalisme. Også
franskutdannete Eva Joly blandet seg inn i debatten med franskinspirerte
uttalelser. (Frankrike har hatt en helt annen og juridisk preget forståelse
av nasjonalitet enn den tysk/dansk/norske tradisjon for kulturell
nasjonalitetsforståelse.)
Hvis vi holder litt uheldig ordbruk til siden, er det opplagt at det var Carl
I. Hagen som i denne saken snakket på vegne av norske tradisjoner. Nasjonal
tilhørighet er ikke uten betydning for en rekke lederverv i vårt land.
*
En russisk født general ville ikke være vært egnet som leder for det norske
forsvar, uansett militære kvalifikasjoner. Selv om han ikke ville opptrådt
som landsforræder, ville det kunne stilles tvil om hans lojalitetsbånd i
krisesituasjoner. Det ville vært nok til å si at han ikke burde være
aktuell for stillingen.
En amerikansk født politimann ville på tilsvarende viss ikke vært
kvalifisert til å lede den norske politiskole, dertil er forskjellen mellom
amerikanske og norske polititradisjoner for forskjellige, og det ville gått
ut over tiliten til hans vurderingsevne i krisesituasjoner, uten at det behøvde
å dreie seg om juridiske lovbrudd.
En svensk født kunstkjenner ville av liknende grunner ikke være egnet til å
lede en institusjon som det norske Nasjonalgalleriet. Betydningen av visse
malerier i den norske nasjonaldannelsen vil neppe forstås av folk med
bakgrunn i en annen nasjonal historie, i alle fall ville det kunne rettes tvil
om den ”fingerspitzgefühl” som er nødvendig i frontingen av en
slik institusjon.
Og naturligvis, en person med en del av sin identitet knyttet til folk i
u-land er neppe den mest tillitskapende for ivaretakelse av norske interesser
mot en sterk strøm av asylsøkere fra U-land.
*
Om ikke annet, bidro pressens presentering av disse sakene til at flere fikk
øynene opp for at norsk presse ikke gir et demokratisk og saklig bilde av
norsk opinion.