Holocaustsenteret

Den 23. august 2006 ble det norske holocaustsenteret, eller Senter for Holocauststudier og livssynminoriteters stilling som det offisielt heter, åpnet for publikum.
 
Det er etter hvert etablert mange slike holocaustsentra, flere av dem finnes i europeiske land, men langt flere i USA. Dette kan virke påfallende, ettersom det var i Europa vi hadde jødeutryddelse på 1940-tallet, ikke i USA. På den ene side: Det er USA som har hatt den sterkest innvandringen i løpet av siste halve århundre, etter at holocaustsentrene ble etablert. Her er det en sammenheng.
 
Holocaustsentrene kan på en side tjene som viktige påminnelse om et mørkt kapitel i europeisk historie, med mange sterke bilder som kan vekke sterke følelser. Men nettopp fordi det er så sterkt emosjonelt stoff som trekkes frem, blir det også mulig å bruke disse følelsene i sammenhenger som ikke har noe med jødenes stilling å gjøre. Dette bør vi også være klar over ved etableringen av et norsk holocaustsenter.
 
Et karakteristisk trekk ved den forskningen som har utgått fra disse sentrene, er at den har vært fokusert på rasismen som en sentral forklaring både på det som førte til den nazistiske jødeutryddelsen. Dermed har begrepet “rasisme” fått noe ekstra  uhyggelig over seg, som et symbol på svarte krefter. Slike symboler kan utnyttes av de som forstår seg på det.
 
Da USA la om sin tidligere restriktive innvandringspolitikk på 1950-tallet, var henvisningene til “rasisme” og “rasistisk diskriminering” et hovedargument i aksjonene for å få opphevet den tidligere selektive politikken.  Amerikanerne har senere fått merke at de dermed pådro seg flere problemer enn det å bli kalt for rasister (Jfr. Peter Brimelow, (1995): Alien Nation. Common Sense About America's Immigration Disaster. - Alvin Schmidt, (1997): The Menace of Multiculturalism. Trojan Horse in America. - Arthur M. Schleisinger, (1992): The Disuniting of America. )
 
Også i Europa har vi fått merke følger av en politikk og en medieverden som på dette området er preget av en assosiative logikk, som ikke minst holocaustsentrene har lagt opp til: Det var rasisme og diskriminger som førte til jødemordene, derfor er alt som kan kalles ved disse symbolene noe ondt som bør fjernes før dets talsmenn har fått kommet til orde. Når fremmedkulturelle innvandrere gjerne har litt annen hudfarge, eller andre etniske kjennetegn forskjellig fra etniske nordmenn, kan dette sies å ha et rasemessig innslag. Dermed kan argumenter mot innvandringspolitikken kalles rasisme, og det blir legitimt å sensurere i strid med alle liberale prinsipper.
 
Dersom ikke det norske Holocaustsentret vet å styre unna denne missbruken av forskningen omkring nazistenes jødeforfølgelse, vil senteret lett bli oppfattet som en politisk institusjon og ikke bare som en forskningsinstitusjon.