Antikristen kulturradikalisme
Folk som har hatt den såkalte “kulturradikalisme “ som et
identitetsmerke, har ønsket å knytte seg til en tradisjon fra Voltaire på
syttenhundretalet til forskjellige antiklerikale talsmenn i senere år.
Tankegangen har gjerne gått ut på at dersom de bekjemper kirkelige og
nasjonale tradisjoner, så fremmer de samtidig individenes frihet og en
universell fornuft. Lenge var det for eksempel vanlig på kulturradikalt
hold å ville erstatte religionsundervisningen i offentlige skoler med
darwinistiske prinsipper som ble ansett som universelt rasjonelle. Denne
tradisjonen var i sin tid med på å legge et både et intellektuelt og et
emosjonelt grunnlag for oppfatningen av Hitlers sosialdarwinisme som en
overdemokratisk vitenskapelighet. (Jfr Richard Weikart: From Darwin to
Hitler : evolutionary ethics, eugenics, and racism in Germany . New York :
Palgrave Macmillan, 2004.)
Mange har senere blitt mer beskjedne på vegne av den antikirkelige
kulturradikalismen. Men det gjelder tydeligvis ikke alle. I Dagbladet for
16.09.06 har sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen fått inn en stor
artikkel der han forsøker å sette sammen ingredienser for en ny og mer
aktualisert kulturradikalisme. Blant annet vil han forsøke det kunststykket
å forene et positivt syn på muslimsk innvadring med en antireligiøs profil.
Det er vel kjent at islamister ikke vil gi opp sine religiøse oppfatninger
til fordel for mer demokratiske samfunnsoppfatninger. Dilemmaet forsøkes løst
ved å rette skytset mot den norske kirke. Han får seg til å skrive:
“Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult,
all den tid de ikke følges av en motstand mot statskirken."
Hvis dette skulle ha mening, måtte det bety at det skulle være spesielt
demokratisk å sidestille islam med kristendom og å sidestille nordmenn med
innvandrere, de som har bodd her i århundrer og som identifiserer seg med
norsk kultur, med de som nylig er kommet til landet og som identifiserer seg
med tradisjoner som er fremmede for norsk kultur