Virkelighetsfjern optimisme
Vi kan av og til lure på hvordan folk i ledende stillinger klarer å
forsvare, overfor seg selv og andre, den fremmedkulturelle innvandringen som
de har medvirket til. Av og til røper de seg med å begrunne en
tilsynelatende beroligende optimisme med virkelighetsfjerne påstander.
Et eksempel på en slik virkelighetsfjern optimisme kom lederen for
Humanetisk Forbund Lars Gule med i TV-programmet Standpunkt den 19.9.06.
Han skulle svare på et spørsmål om et framtidig økt islamsk innslag
i Norge var en trussel mot de humnastiske verdier som han ellers forsøkte å
forfekte. – Neida, var svaret: Vi vil nok få flere muslimer i landet, men
om femti år vil de bli som oss!
Så føyde han til en påstand som formodentlig var ment å skulle virke
beroligende: Kristne i Norge i dag har andre oppfatninger enn kristne i Norge
for femti år siden, slik vil det også gå med muslimene.
Det er nesten utrolig at det går an å slenge ut slike påstander. For det første:
Kristne i Norge i dag og kristne i Norge på 1950-tallet er slett ikke så
ulike som noen vil ha det til. For det andre, kristne i Norge har aldri hatt
de oppfatninger som sentrale muslimer i dag forfekter. For det tredje, den
muslimske religion har prinsipper som setter grenser for hvor langt muslimer
kan gå i å tilpasse seg. For det fjerde, mange muslimer i vesten blir ikke
mer og mer liberale, de blir mer og mer muslimske etter sitt møte med Vesten
som de tar avstand fra. For det femte, disse forskjellene representerer ikke
bare eksotiske forskjeller knyttet til lokale parallellesamfunn, de
representerer avvikende holdninger blant annet til voldsanvendelse.
Det er grunn til å være bekymret for forskjellene i demografisk utvikling i
vestlige og i muslimske samfunn.
Ikke minst er det grunn til å være bekymret over egne ledere som forsøker
å tildekke disse utfordringene. Mange av disse har på mange måter bidratt
til en moralsk relativisering som har forsterket utbredelsen av egoisme og
familieutglidning, noe som i sin tur har ført til at vestens befolkning i dag
ikke reproduserer seg med et tilstrekkelig antall barn til at vi har særlig
utsikt til å kunne videreføre vår kultur over generasjonene.
I stedet for å erkjenne det kritiske ved en slik utvikling, forsøker de å
erstatte en manglende egen reproduksjon med import av innvandrere som har sine
forpliktelser knyttet til andre tradisjoner