Fundamentalister” og "kosmopolitter”

“Det ideologiske hovedskillet i vår tid går mellom fundamentalisme og kosmopolitanisme”, skrev Thomas Hylland Eriksen forleden i Dagbladet. Ingen av ordene ble definert, men det er tydelig at ”kosmopolittene” er de politisk korrekte og at ”fundamentalistene” er syndebukkene. Kosmopolittene består øyensynlig av folk som ”verner om ytringsfriheten og ønsker at også folk i Midtøsten skal nyet godt av demokratiet”. Fundamentalistene derimot ”bruker sin energi på å blankpolere sitt fiendebilde og bevokte sine grenser”
 
Thomas Hylland Eriksen var på 1990-tallet en av de flittigste til å ut Ingen av ordene blir definert, men det er tydelig at ”kosmopolittene” er politisk korrekte og ”fundamentalistene” det er syndebukkene. Kosmopolittene består øyensynlig av folk som ”verner om ytringsfriheten og ønsker at også folk i Midtøsten skal nyet godt av demokratiet”. Fundamentalistene derimot ”bruker sin energi på å blankpolere sitt fiendebilde og bevokte sine grenser”definere folk med upopulære meninger som “rasister”. Han forsøkte seg med en litt annen strategi etter 11. september 2001. Da kunne han skrive (i Dagbladet 23.9.01 og i VG 15.9.01) at terroristenes angrep ikke hadde noe med Islam å gjøre, det var bare de som så for seg substansielle kulturforskjeller, som trodde det. De som var relasjonister kunne derimot hevde at terroristenes handlinger bare var å forstå som en reaksjon på ting som araberne først hadde vært utsatt for av andre.
 
Thomas Hylland Eriksen ble den gang satt på plass av professor Terje Tvedt, som i sin bok VERDENSBILDER OG SELVBILDER En humanitær stormakts intellektuelle historie skrev : ”Antropologen Hylland Eriksen gjør ikke noe forsøk på å beskrive Talibans historie, analysere hva bin Laden hadde sagt og skrevet, eller islamistenes tradisjoner og overbevisninger, slik disse var blitt gjentatt og utbasunert i flere år. Han er heller ikke opptatt av islam, og skiller følgelig heller ikke her mellom islam og denne spesielle retningen innenfor islam. Han slår kort og godt fast:” ”Den muslimske verden” finnes ikke, det er en kjent sak.” Han begrunner dette på følgende måte: ”Avstanden fra Marokko til Iran og videre til Indonesia er stor, ikke bare geografisk sett.” Han avfeier altså med et pennestrøk muslimenes eget panislamske prosjekt, et prosjekt som ikke minst er blitt fremmet av tradisjonelt mer venstreorienterte muslimer, som et slags sosialt og kulturelt fellesskapsprosjekt. Han avskriver betydningen av at den muslimske verden har en rekke felles rådslagningsorganer på tvers av land, kulturelle tradisjoner og kontingenter, blant annet World Islamic Association og Islamic League…” (s. 132)
 
Så spørs det da om folk lar seg dupere lettere av den nye inndelingen av progressive og reaksjonære meninger. For folk med litt erfaring burde det ikke være alt for vanskelig å se at også inndelingen av debattanter i ”fundamentalister” og ”kosmopolitter” er et forsøk på å utdefinere brysomme opponenter uten å behøve å gå inn på deres argumenter.