“Etnisk norsk”

Er etnisitet en del av det som definerer et folk? Spørsmålet burde være unødvendig, ettersom det greske ordet ethnos nettopp betyr folk.
 
Men så var det dette med politisk korrekthet da. SV-organet Ny Tid måtte irettesette Språkrådet fordi det fant at uttrykket ”etnisk nordmann” var greit, ettersom det skilte mellom innfødte og innvandrere med norsk statsborgerskap, og dessuten et uttrykk som var i alminnelig bruk. Store deler av medieflokken har reagert på klangen fra bjellesauen: ”Etnisk norsk” makerer et skille mellom folk med norsk statsborgerskap, må vite. Og slike markeringer av forskjeller kommer i konflikt med den likhetstenkningen som mange tror er tilstrekkelig til å lage kulturell integrasjon i landet.
 
På denne bakgrunn kan det være på sin plass å minnes historieprofessor Arne Bergsgård som i sin bok Nasjonaliteten i europeisk historie, fra 1946 satte opp fem overleverte kjennetegn på nasjonalitet. Det var •Målet eller språket. •Tro og religiøs tilhørighet. • Ætt og tilknytning til foregående og kommende generasjoner. • Identifikasjon med landet /fedrelandet. • Tilhørighet med en felles politisk historie.
 
Norsk ætt og tilknytning til nordmenn i fortid og framtid er en sentral del av det å være norsk. De som ikke kan vise til et slikt etnisk kjennetegn, og som dessuten ofte heller ikke kjenner tilhørighet til landets religiøse tradisjon, de har ofte også en løs moralsk binding til Norge som nasjon. En slik løsere tilknytning fører ofte til at de har færre hemninger mot å bryte norske lover.
 
I alle samfunn vil folk møte nykommere med forsiktighet. Dette er uttrykk for et dypt nedarvet instinkt om at vi ikke kan stole like mye på alle mennesker vi møter. I alle tider har det da vært nykommerne som har måttet vise at de er tillit verdig.  Det er naivt å tro at dette forholdet er noe som kan raderes ut ved politiske proklamasjoner om at alle er like norske bare de har fått utdelt et norsk pass.